Da Kolbjørn Brekstad (1932) debuterte som forfatter, hadde han i mange år vært lærer, rektor og skolesjef. Da oppnådde han med debutromanen noe så sjeldent som å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris («Stank av mennesker», 1985). Nå nærmer han seg tjue romanutgivelser.
I tillegg til å forme miljøskildringer – fra Helgeland på 1600-tallet til nazistisk eksilmiljø i Argentina, vil Brekstad mer enn å fortelle historier: han har sosiale og politiske siktemål (trilogien om Quisling, 2008-2010). Årets «Slaveevangeliet» er i så måte dagklar realisme fra folkedypet om en aspirerende fantast av en samfunnsomvelter som ikke selv har beina på bakken:
Sagt i et språk og med en forståingshorisont, i et politisk perspektiv som Ludvig Skottstøa med sine forutsetninger bare kan fornemme, er han selve urproletaren, en av de mange eiendoms— og arbeidsløse i udefinert norsk utkantstrøk i uspesifert mellomkrigstid, bare antydet med snakk om den russiske revolusjon og med en rekke andre markører.
Han bor i et fattigslig hus ved sjøen, sammen med kona Johanna. Hun stopper strømper, blåser til rekvedilden, og stopper strømper over flere hundre sider. Henne ser Ludvig, men bare at hun er falmet, grå, fattigslig innskrumpet. Men fraregnet en avdød datter han inniblant minnes, verken ser eller nevner han barneflokken på seks, før de helt mot slutten regnes opp.
Han nekter å arbeide for fienden, definert som bønder, banksjef og apotekerfruen, for to kroner dagen. Han bekymrer seg ikke over hvor maten skal komme fra; mens leseren ikke kan annet enn forundre seg over det samme. (Det eneste Ludvig har i munnen, er en skrå.) Men Ludvig har sett lyset, og vil ha alle andre fattigfolk (det mest gjentatte ordet i romanen) med på tog, voldelig opprør og blodsutgytelser. Det er utopisk, selvfølgelig. Men det er imponerende hvordan Brekstad kan spinne en fantasts monomane utgytelser over mer enn 250 sider, i en merkelig urealistisk roman i nærmest ikonisk realismetradisjon og sjablonspråk.