At boktittelen – som alluderer til klassikeren «Krig og fred» – settes i parentes, synes å vitne om en avantgardistisk orientert forfatter som straks tar forbehold til eget utsagn og signaliserer at han knapt ønsker å skrive en psykologisk-realistisk standardroman innenfor Tolstoj-tradisjonen.
Her står da også den prisbelønte, østerrikske dikteren og oversetteren Peter Waterhouse, født 1956 i Berlin, med engelsk far, østerriksk mor og oppvokst i Singapore, England og Tyskland, fram som en grunnlærd, uortodoks stemme med et mammutprosjekt der blandingen av prosa og poesi, tradisjonelt fortellende og sceniske passasjer, barnlig logikk, fonetisk lek og essayistisk-språkfilosofiske elementer gjør «(Krig og verden)» (2006) til krevende lesning.
Noe sammenbindende plot fins ikke. Språkrytmen er oftest langsom, dvelende. Ulike typer rim florerer. Assosiasjonene er gjerne overrumplende, kryptiske, mangetydige. De tjue enkelttekstene som utgjør denne tekstmosaikken, sprer seg ukronologisk gjennom tid og rom. Referansene til forfattere – som Ferdinand de Saussure – oversettere og andre historiske skikkelser, filmer og fotografier, er mange. Diverse sitater på engelsk, tysk, italiensk, fransk, kinesisk, malayisk og slavisk dukker opp. I sum blir dette det motsatte av en bestselgende underholdningsroman.
Men helt uten velkjent motivisk-tematisk stoff er denne massive teksten ikke. Episenteret i jeg-fortelleren Heinrich William Cahusacs springende historier er forholdet til foreldrene, særlig faren, og til den familien han selv etablerer som voksen. Mye av det som berettes, har utspring i forfatterens biografi. Slik sett er slektskapet med det knausgårdske «Min kamp»-prosjektet tydelig, så eksperimentell og elitistisk den brokete billedveven «(Krig og verden)» enn måtte fortone seg.
Den språkmektige faren til Heinrich var ansatt i britisk etterretningstjeneste og opererte som spion i krigsområder over store deler av kloden, ofte uten at kone og barn visste hvor han var, og uten at han i ettertid fikk lov å tale om sine opplevelser. Men fra farens taushet springer barnlige, sanselige forestillinger – «en lang historie» basert «på fem korte setninger.» Ikke overraskende blir begreper som «grense» og «vandring» sentrale ledemotiv i denne teksten om en omflakkende oppvekst.
Dessverre blir orda for mange, kvernende, hermetiske, uten dramatisk driv. Den spenningen som må ha preget farens hverdag, nedfeller seg aldri i teksten. Vil man lese en krimorientert tekst om den spiontunnelen som ble bygd i Berlin i åra 1955/ 56, og som faren var involvert i, bør man heller lese Ian McEwans «Den uskyldige» (1990).
For den lærde, språkbevisste Peter Waterhouse har andre ambisjoner enn å underholde leseren med pirrende spionhistorier. Hans kunstneriske prosjekt er akademisk og kan knyttes til den verbale utformingen av teksten. Arild Vange må ha stått overfor en formidabel oppgave da han skulle overføre alle slags bokstavrim, bilder og ordspill til norsk.
Det er bare å lese oversetterens etterord så forstår man hvilket dannelsesnivå disse tjue reflekterende, handlingsfattige historiene forventer hos leseren: «Skrivingen blir performativ eller prosessuell, fortelleren er ikke allvitende, han tilbyr ikke bedre viten, men med-viten.» «Språket er en tillitsstruktur, fordi det med klangene sine bevirker likheter.»
La meg til slutt bekjenne min akademiske brøde. Denne teksten oppleves ikke bare som analytisk borende, lærd, finurlig. Den framstår tidvis som kjedelig.