«Maddaddam» er den siste romanen i Margaret Atwoods dystopiske trilogi med samme navn. Selve plotet er velkjent, en gal vitenskapsmann med navn Crake, har skapt et virus som nesten utrydder menneskeheten. Handlingen er lagt i et framtidssamfunn der vi får se mulige konsekvenser av den rovdriften vi nå driver på jorda. De overlevende fra ”Oryx og Crake” og ”Flommens år” befinner seg nå et siste sted, ventende på veien videre. Om kvelden forteller den moderlige hovedkarakteren Toby godnatthistorier basert på livshistoriene til de andre karakterene til Crakes avkom, og slik får vi vite hva som har hendt tidligere.
En styrke ved «Maddaddam» er at den skildrer samfunn som på en måte ligger nært oss. Handlingen er lagt i fremtiden, men samfunnet som skrives frem er et samfunn vi kan forestille oss at vi faktisk kan få. Teknologien som beskrives er teoretisk mulig og innen rekkevidde. Derfor blir samfunnskritikken sterk og tydelig. Kanskje for tydelig, kan man si, da vi nok har å gjøre med en forfatter med en tydelig agenda her, for eksempel at vi må være varsomme når vi implementerer ny teknologi, fallgruver ved vår utstrakte bruk av internett og religionskritikk. Men dette er reelle farer, og de blir tematisert på en interessant og håndgripelig måte gjennom denne trilogien.
Videre er det deilig å lese en klassisk historieforteller som Atwood. Her er det ikke språket som er i fokus, men selve historien, både den lille historien om enkeltskjebner og den store historien til menneskeheten. Fordi den komplekse historien fortelles i en likefrem språkdrakt, er det lett å bli engasjert i Atwoods verden. De bibelske undertonene i denne siste romanen gir dessuten historien et hint av storhet og intensiverer alvoret. Når Toby forklarer de uskyldige Crake-barna hvordan verden gikk fra kaos til orden, forstår vi at kaoset som ligger i deres fortid er leserens nåtid, og vi blir tvunget til å se på vår egen samtid gjennom deres øyne. Det ser ikke pent ut.