Med medrivende pedagogisk rytme bruker Kjartan Hjulstad (1971) innsikter og erfaringer fra sin virksomhet som lærer, musiker og også medforfatter til et norskverk for ungdomsskolen når han nå på forsommeren debuterer som skjønnlitterær forfatter med ungdomsromanen «Minnesota og støvet».
Jeg-fortelleren og tittelens Minnesota er en indiansk gutt i ungdomsskolealder, mens støvet som går som ledemotiv gjennom hele boken, dels er støvet som legger seg over alt, på folk, hus og biler i det forkomne reservatet, dels det gåtefulle, kanskje verdifulle, innholdet i en boks gamle Tim, vennen og arbeidsgiveren hans, vokter over. Gamle Tim driver en bensinstasjon og kiosk der Minnesota for egen regning får gjøre strøjobber som bilvasker for bensinkundene.
Tim har levd et liv med tap og nederlag, men likevel forblitt en god, generøs og kjærlig mann, i motsetning til en lang rekke koneplagere og alkoholiserte voldsmenn, brutalt hensynsløse dopselgere og mordere – riktignok med mannsmot og skytevåpen han vet å bruke. Imellom dem er Minnesotas tre år eldre bror Moses, som alt har begynt en livsfarlig karriere som langer. Minnesota ser opp til broren, samtidig som han avskrekkes av ham.
Som romankonstruksjon er denne oppvekstromanen i kampen mellom det gode og det vonde, som «Minnesota og støvet» handler om, streite saker, ryddig, klart og oversiktlig bygget opp. Det begynner stille og fredelig, med en søtladen dæsj romantikk mellom Minnesota og den forsømte ungjenta Canah; det slutter i et crescendo av konfrontasjoner, vold og drap.
Historien utvikles kronologisk fra A til Å gjennom sju kapitler, og språket er like streit og pedagogisk – det er så det kan bli vel meget av det gode. Men om «Minnesota og støvet» ikke er litterært og teknisk banebrytende, forteller den en spennende historie, som sammen med språklige, etniske (lakota) og historiske markører også gir innsyn i et USA der et en gang så stolt indianerland, voldtatt og desimert av inntrengere, er fornedret til forsømt slum.