Salman Rushdie: To år, åtte måneder og tjueåtte netter. Roman. Oversatt av Kari Risvik. 331 sider. Gyldendal.
Noe som tidvis slo meg under lesningen av den siste kinesisk-eske-aktige romanen til indisk-britiske Salman Rushdie (f. 1947, debut 1975) er at visse diktverk briljerer og imponerer mer enn de griper og fengsler. Boktittelen viser til eventyrsamlingen «Tusen og en natt» med rot i indisk, persisk og arabisk kultur der Sjeherasad gjennom to år, åtte måneder og tjueåtte netter forteller stadig nye eventyr til en morderisk konge for å redde eget og andres liv.
Nå går indiskfødte Salmon Rushdie inn i Sjeherasads rolle og forteller små og store historier som griper inn i hverandre, i spenningsfeltet mellom sprelsk fantasi og historisk virkelighet, fortid, nåtid og framtid, rasjonalistisk viten og religiøs tro, godt og ondt, liv og død.
Resultatet blir en kollektivskildring der persongalleriet virker broket, det motivisk-tematiske vingefanget blir stort, romanstrukturen er ukronologisk.
Vi møter en gartner fra Bombay, bosatt i New York, som brått begynner å gå uten å sette føttene i bakken, en jinnia fra Eventyrland som forelsker seg i en andalusisk filosof fra 1100-tallet og får tallrike etterkommere, en iransk teolog som stempler alle fornuftsmennesker som vantro. Trollmenn og skjørtejegere, flygende tepper og flaskeånder, en britisk avantgardkomponist som tar avstand fra all religion, en påminnelse om klimakrise og krig, gleden ved forførelse og sex – i denne mangefasetterte mosaikk- og røverhistorien er det plass til det meste, stort og smått, alvor og fleip, kjærlighetens magi og samfunnsskapte katastrofer.
Mange vil trolig nikke rosende til en encyklopedisk forfatter som gjennom en lavine av referanser til litteratur, billedkunst, filosofi, musikk og film igjen har skapt en generøs alt-i-ett-roman med magisk-realistisk klang.
Men for meg blir bisarreriene og saltomortalene gjennom tid og rom for mange og viltre. Den gjennomgående mangelen på måtehold i denne godt oversatte boka gjør at dikteren minner mer om en demonstrativt flink fabulator enn en medrivende forteller.
Flere vurderinger av Steinar Sivertsen: