Per Schreiner: Henrettelse med elefant. Roman. 123 sider. Tiden.
I Per Schreiners (f. 1965) roman er det en av personene som har en gjentakende drøm om at han trampes ihjel av en elefant. Henrettelse med elefant var i århundrer utbredt i Asia. Bildet tjener muligens som bidrag til forståelsen av boken, som er befolket av personer som ingen greier å elske, slik det kort og presist uttrykkes på omslaget, og som også selv synes å være uten kjærlighetsevne.
Det hele tar til med Pia, som har et problem med bilen hun har kjøpt av ekskjæresten Espen. Han er sammen med Cathrine, men forholdet er såpass lunkent at han vegrer seg for å hoppe etter og komme henne til unnsetning når hun faller i vannet.
Cathrine driver på sin side med nettflørt på jobben og tenker på Hallvard, som det ble slutt med for fem år siden. Hallvard derimot tenker mest på Marianne. Men faren til Espen, Agnar, som nylig har blitt enkemann, tenker bare ytterst sjelden på sin avdøde kone. Folk dør, han er ikke typen til å savne dem, heter det om den saken.
Foreldrene til Cathrine er teatermenneskene Ingrid og Morten, og det er sistnevnte som har den gjentakende drømmen om elefanten som han ikke kan forstå. Pia har arvet en leilighet og skal pusse opp, men maleren hun har tilkalt havner under et skap uten mulighet til å komme løs. Mer skal ikke røpes her, annet enn at fortellingen tar en nokså absurd retning.
Språket er enkelt og stillferdig, stil og stemning er ispedd en mild melankoli og mørk humor. En av bokens store styrker er dialogene, som effektivt portretterer personene.
Synsvinkelskiftene er hyppige, og for hvert sceneskift opplyses det hvor personene befinner seg i forhold til hverandre i avstand og himmelretning. Forfatteren nøyer seg med å skildre og gjengi episoder og samtaler, uten å falle for fristelsen til å utdype, forklare eller psykologisere.
Sammen med en underliggende anelse av uhygge, som gjør at den tilsynelatende hverdagslige normaliteten fornemmes truende, gjør dette ”Henrettelse med elefant” til en fin og tankevekkende liten roman.
Flere bomomtaler fra Sigmund Jensen: