Jon Michelet:
En sjøens helt.
Brennende skip.
Roman.
Oktober
Skogsmatros Halvor Skramstads lange krig er ennå ikke over. Heller ikke hans serie av dramatiske forlis. Men det er tegn til krigstrøtthet hos hans kronikør. ”Brennende skip” åpner med sterke scener fra invasjonen i Normandie, så følger et langt parti som nok er det svakeste hittil i denne romanserien om krigsseilerne.
”En sjøens helt” var tenkt som trilogi. Kanskje må vi regne med litt tomgang i den femte av tre bøker. Men fordi Jon Michelet nå engang er Jon Michelet, får han etter hvert fyr på kjelen og fart på stemplene igjen. Så snart skuta til den kombinerte skytter og matros Skramstad kolliderer, og det blir tempo i handlingen, livner språket til. Michelet kan fremdeles skrive action som få andre.
Enda bedre blir det når Skramstads neste skip setter kursen for Karibia og Mellom-Amerika. Det merkes i farger og detaljer at dette er land og kyster Michelet har et spesielt sterkt forhold til.
I siste del av boka havner de norske sjøfolkene midt i et av verdenshistoriens største sjøslag, i Leytebukta i Stillehavet. Som han redegjør for i et fyldig etterord, vever Michelet sin fiktive helt inn i faktiske hendelser, som en sjøens Forrest Gump. Slik får han fortalt krigshistorie som har vært mindre påaktet i Norge, men som merket mange norske sjøfolk for livet.
Et par steder i teksten legger Michelet også inn noen underfundige selvreferanser. Et sted dukker det opp en spådom om at det 16. juli 1944 skal bli født en forfatter med ”et genialt fortellertalent” på Moss sykehus. Dette er hans egen fødselsdag og fødested. Den slags cameoroller kan mesterne tillate seg. Vi må vel tilgi Michelet at han føler seg blant disse etter den enorme og velfortjente suksessen med ”En sjøens helt”.
Slike rariteter er en del av pakken, liksom hver eneste skute Skramstad mønstrer på har minst én sjømann med ubegripelig omfattende leksikalske kunnskaper. Alltid har en fetter eller ”en ungarsk frøken” fortalt dem de underligste ting, som at ”Mustalainen” opprinnelig er komponert av Elemér Szentirmay, men er blitt bearbeidet av Oscar Merikanto.
Også i dette bindet lyder samtalene på poopdekket tidvis som redaksjonsmøter i Morgenbladet, ispedd garderobeprat som Donald Trump ikke kunne gjort bedre.
Denne strømmen av lærde assosiasjoner, sære sidespor og billige ordspill er en del av Michelets stil. De som ikke liker den, har formodentlig gått i land for en stund siden. Vi som er med videre, som følger krigens gang om bord i nye stykker Norge i drift, ser at de belærende passasjene er en del av et stort folkeopplysningsprosjekt. Michelet vil ikke bare gi krigsseilerne og deres familier den fortellingen de så inderlig fortjener, han vil også nyansere bildet av sjømannen som en kunnskapsløs, fordomsfull og seksuelt betrengt plebeier.
De politiske debattene i messa går på nevene løs, mens sitatene fra Knut Hamsun, Karl Marx og Karin Boye flyr mellom skottene.
Og seilte matros Skramstad også denne gang sin skute til bunns, så er ikke seilasen over. Michelet legger opp til det som nok blir seriens crescendo: Det store sviket. Når torpedoene og selvmordsflyene nærmer seg, fantaserer sjøfolkene om hva de skal gjøre med sin del av Nortrashipfondet når krigen er over. Regn med grove gloser og sterk lidenskap i siste bind - enten det blir det sjette eller det sjuende - når de oppdager at de ikke engang får takk for innsatsen.