Roman: Store ord om store ting - svulstig og strålende fra Espedal

Roman Tomas Espedal: Året. 207 sider. Gyldendal Forlag.

Det er grusomt å bli forlatt. Den som sitter igjen, er aldri så maktesløs, det er ingenting annet å gjøre enn å komme seg videre. Eller?

Dette er et av temaene i Tomas Espedals nyeste roman ”Året”. Mange av Espedals bøker kan leses selvbiografisk, og også ”Året” har utvilsomt sine referanser til virkelige hendelser. Men det interessante her Espedals utprøving av tanker, blant annet om det finnes et alternativ til å komme seg gjennom kjærlighetssorgen, nemlig å bli værende i den. Denne romanen handler om å elske, men det er ikke et bittert oppgjør fra en forsmådd ekskjæreste. Det er en i stedet beretning om kjærlighet som ikke tar slutt.



I romanen følger vi jeg-fortelleren i et vanskelig år. Den er del inn i to deler, ”vår” og ”høst” (og som vanlig følger Knausgård og Espedal hverandre, selv om de er aldri så ulike på språk, er rammen lik). Vi følger jeg-fortelleren mens hans blant annet skriver, reiser og spiser middag med sin far som ble alene etter at kona døde. Disse middagene er kilde til selvgransking og refleksjon. De forskjellige forventningene til hvordan de to mennene skal gå videre etter sorgen, er særlig viktig. Hvorfor forventer man noe helt annet av en som sørger over en død kjæreste, enn av en som har blitt forlatt?

Det er de ulike refleksjonene som står sterkest i denne romanen. Snarere enn en helhetlig fortelling, får vi mange små refleksjoner, passasjer og ideer presentert, om kjærlighet, død, aldrende foreldre, jihad, flyktninger og alkohol for å nevne noe. Det er refleksjonene rundt de nære tinga som er mest vellykket, og de er det er flest av. Espedal er kjent for sitt poetiske språk, og han er ikke redd for å skrive svulstig, men det funker. Det er store ord om de store tinga i livet: kjærlighet, tap, død. Selvsagt kan man lese denne opp mot Knausgårds prosjekt om fire årstider, eller som en roman om Espedals virkelige liv. Men det interessante ligger ikke der. Det ligger i de små, poetiske setningene, i refleksjonene til et menneske på randen.