Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. 254 sider. Aschehoug
Med sin tredje roman markerer Cathrine Evelid (1969, debut 2012) seg ytterligere som en forfatter med kjærlig interesse for hverdagslivets slitere. Det begynte med «Mamma er en countrysang» fra golvet off shore og folkelige spise- og drikkesteder i Stavanger og omland i pionertiden for oljå. Det fortsatte med «Dinglen og Ramona» fra en sosioøkonomisk avkrok på sørvestlandsk bygdefastland, der familiemedlemmer som ikke har så mye ved seg og for seg, skal avvikle en fattigslig arv.
Årets «Drømmer fra Texaco» ligger også noen få år tilbake, og har det til felles med Evelids tidligere romaner at den handler om hverdagsfolk i dysfunksjonelle familier. Den åpner med at den 32-årige rotløse alenemoren Aud kommer kjørende med sine to barn på to og ni for forsøksvis å flytte inn i leiligheten til en mann, Finn, hun bare kjenner pr. brev. Han driver sin Texacostasjon på en rak veistrekning i grisgrendt strøk.
Det går seg til etter hvert, ihvertfall for en tid, men ikke uten motstand: Fra det øyeblikk Aud og barna Rita og Linda ankommer, møter de fiendtlighet og avvisning fra Finns mor, søster og svoger. Den er plump og grov, ikke til å misforstå: Familien vil ikke ha en inntrenger i det de ser på som en familiebedrift med sine egne storkonflikter.
Stasjonen går ellers dårlig nok. Aud for sin del forsøker å tjene penger som syerske på privatoppdrag. Som roman er det alt sammen ikke så trist og platt som et sammendrag nok virker, for Evelid lar (nok en gang) synsvinkelen ligge hos et barn, vesle fremmelige Rita. Fra livhøyde ser og opplever hun mye, av voksnes atferd og intriger, godhet, sjalusi og utkrøpenhet, mens hun selv vokser seg ut av et nærmest symbiotisk forhold til søsteren.
Cathrine Evelid skildrer med «Drømmer om Texaco» fattigdom, rotløshet, utenforskap og ukuelig overlevelsesoptimisme uten fakter og fiksfakserier slik det oppleves av dem det gjelder, nok en gang med støtte fra engelskspråklige popreferanser, til hun tar sin personer «on the road again».