César Aira: Den rosa kjolen. Spøkelser. Festival. (Tre romaner) Oversatt av Christian Rugstad. 309 sider. Gyldendal
Den argentinske oversetteren og kultforfatteren César Aira ble født i en liten pampasby i 1949 og debuterte skjønnlitterært i 1975 (ikke 1980 slik omslaget på hans tredje bok på norsk hevder). Han kan vise til mer enn 80 publiserte titler, for det meste novellaer rundt 100 sider lange, han er oversatt til 15 språk og foreleste nylig på Litteraturhuset i Oslo om den argentinske, norskættete forfatterlegenden Norah Lange.
De tre kortromanene «Den rosa kjolen», «Spøkelser» og «Festival» ble utgitt på spansk i 1984, 1990 og 2011. Det dreier seg om lekne, fantasirike tekster der alt synes mulig. Ingen av historiene er likegyldige. Men fortellerkunst som hører hjemme i den globale toppdivisjonen er dette ikke. Til det er tekstene ofte for flakkende og ordrike i all sin surrealistisk inspirerte særhet - til tross for at slektskapet med labyrintdikteren Jorge Luis Borges er tydelig.
Les her hva Steinar Sivertsen skrev om en annen sør-amerikansk storhet, Isabel Allende
I «Den rosa kjolen» befinner vi oss «Midtveis i forrige århundre», oftest på pampasen, der et mannlig «hittebarn» som sies å være en «undermåler» blir gjennomgangsskikkelse i en tekst hvor en babykjole og kampen mellom indianere, gauchoer og soldater står sentralt. Landskapsskildringene er sanselige, de dramatiske forviklingene mange og uforutsigbare.
Rammen for «Spøkelser» er et høybygg som er i ferd med å reises i Buenos Aires. Her belyses forskjellene mellom «argentinsk» og «chilensk» i skyggen av kropp, seksualitet og selvmord. Trivielle hverdagssysler settes opp mot noe okkult, eventyraktig, mørkt lokkende.
Mindre magisk fabulerende og absurd-surrealistisk er «Festival». I skildringen av Alex Steryx, en mytisk, tilårskommen filmregissør fra Belgia som kommer til Buenos Aires i følge med sin gretne, 90-årige mor for å være hovedattraksjon på en filmfestival, er tonen mer analytisk og kulturkritisk. Teksten balanserer godt mellom flir og alvor og diskuterer skillet mellom underholdningsfilm og eksperimenterende filmer på energisk vis uten at vinklingen er spesielt original.
Den norske oversettelsen virker sikker.