Eka Kurniawan: Skjønnhet er et sår. Oversatt av Hedda Vormeland 448 sider. Pax forlag.
Denne fine oversettelsen av Kurniawans første roman fra 2002 gir norske lesere anledning til å bli kjent med en ung indonesisk forfatter med en rekke tunge internasjonale priser og nominasjoner. I denne originale og bredt anlagte romanen blandes fortid og nåtid, høyt og lavt, og vi føres inn i en verden av kjærlighet, galskap, incest, spøkelser og monstre.
Romanen leker med den vestlige romantradisjonen og populærkulturelle elementer, men inngår også i en indonesisk fortellertradisjon, blant annet ved å bruke elementer fra wayang-teateret. Dette skyggeteateret formidler episk mytemateriale gjennom en pendling mellom store fortellinger og små episoder, og i en speiling av denne strukturen viser romanen fortidens skygger. Den forteller aldri bare én historie, men mange, og den store fortellingen om Indonesia, med kolonialisme, krig og diktatur brytes alltid opp av små fortellinger om kjærlighet og magi.
Allerede i den fantastiske åpningslinjen introduseres fortiden som en selvsagt del av nåtiden: ”En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.”
Romanen struktureres gjennom den prostituerte Dewi Ayu og hennes etterkommere, og ved hjelp av denne levende døde utspiller det seg en fantastisk fortelling der de egentlige spøkelsene er Indonesias nære historie.
Vi opplever de siste årene av den nederlandske kolonitiden, den japanske invasjonen under andre verdenskrig, de voldelige årene med utrenskninger av politiske motstandere og tiår med diktatur. Hele tiden går fortellingen ut og inn av kronologien og lar historiene til de uensartede karakterene gli over i hverandre, og vi forstår at historien ikke er en lineær og avsluttet narrativ der hendelsene står i et årsaksforhold til hverandre, men fortsetter å leve videre og påvirke nåtiden.
Skjønnhet står sentralt, men den er ikke bare av det gode. Når Dewi Ayu ber til gudene om at hennes fjerde og siste barn må bli heslig, er det en parallell til Indonesias fortid, der den umåtelige skjønnheten og overfloden også er det som har ført til lidelse. Hele tiden er kvinnekroppen arenaen der slag utkjempes, men parallellene mellom utnyttelsen av kvinnekroppen og koloniale og andre politiske overgrep blir aldri redusert til enkel allegori. I stedet utforsker romanen makt og utbytting, og de ulike kvinnenes skjebner speiler ødeleggelse, underkastelse og motstand.