Janne Stigen Drangsholt: Winter i verdens rikeste land. Roman. 278 sider. Tiden
Janne Stigen Drangsholts (f. 1974) ”Winter i verdens rikeste land” er en frittstående oppfølger til ”Ingrid Winters makeløse mismot” (2015), som Amazon har ervervet verdensrettighetene til.
Ingrid Winter er en lettere nevrotisk trebarnsmor som underviser ved UiS, er uten forstand på tall og realiteter, men full av fobier og fikse ideer, og med et makeløst talent for å havne i kniper og pinlige situasjoner. Hun ville kanskje ikke vært overvettes begeistret for blurben som forlaget har utstyrt bokomslaget med: ”Bridget Jones` norske kusine” (Dagbladet), men sammenlikningen er altså heller ikke helt på siden.
Oppfølgeren byr på mer av det samme, så lesere som likte den forrige boken har utvilsomt noe å se fram til. I en muntlig, enkel og lettlest stil tilpasset en elegant turnert sirkelkomposisjon, kretser fortellingen episodisk rundt hverdagslivets viderverdigheter. Det handler om småbarnsfamilien og tidsklemmen, om dugnader og foreldremøter, vrange postbud og vanskelige pedagogiske ledere i barnehagen, uinteresserte studenter som klager på forelesningene, fraværende foreldre og en sur morfar på gamlehjem som likner en mildere versjon av Teratologens Morfar i ”Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen” (1992), men som også er en vismann som peker Ingrid Winter i riktig retning.
Det handler om prosjektgrupper og stipendkilder med snodige navn som HUMPED og KULPUL, om summegrupper, caseundervisning og kroppskloke barn. Det handler om den sindige advokat-ektemannen Bjørnar, som liker rødvin og Tottenham, men ellers virker litt mer irritert enn han pleier og til slutt tar det ut på postbudet og indirekte på en liten gutt i barnehagen som heier på Chelsea. Et sted går grensen.
Bjørnar har en Amarone stående som han bare skal åpne hvis Tottenham vinner Premier League, men vi får jo håpe at han går en ny St. Totteringham`s Day i møte. Vinen blir jo drukket likevel, skal det vise seg.
Og det handler om drømmeferien i Italia og et hustak som må repareres, og om at de to tingene egentlig ikke går økonomisk i hop. Når så et lettere karikert, tilsynelatende vellykket par flytter inn i nabohuset, er det duket for flere pinligheter og fottur i Jotunheimen, der også morfar henger seg på, alt skildret med snert og klo, sjarm og humor, med hyppige referanser til litteratur, film og musikk, og stikk til omgangsformer og sosiale medier.
Samtidig er det andre, underliggende lag der et større alvor trenger igjennom, bl.a. et dobbeltgjengermotiv som fungerer som underlag for mer eksistensielle spørsmål.
Kjernen i romanen er kanskje formulert side 154: ”Folk på vår alder holder ikke Gerhardsen-dugnaden i hevd. De er for opptatt med å bruke oljepenger. Vi må satse på den nye generasjonen. De som blir skremt av at blodet flyter i gatene”, og side 227: ”Vi lever i et system hvor vi reguleres helt fra barndommen (...) Kanskje vi bare kaster bort livet (...) Tenk om vi har laget et system som gjør at alle valgene vi tar er imot naturen?”
Slik stiller romanen også en slags samtidsdiagnose. Når Ingrid Winter så reflekterer over hva hun egentlig har å bekymre seg over, bortsett fra døden, hustaket, kvelningslek og Chelsea-supportere, er konklusjonen at hun egentlig ikke har det så verst.
Nå blir det ikke Shakespeare- eller Shelley-kvalitet av at romanen siterer og alluderer dem. Men som velskrevet, morsom, intelligent og underholdende feelgood-roman med et forsiktig, ikke altfor dominerende innslag av tankevekkende alvor, er ”Winter i verdens rikeste land” på øverste hylle. Det er nesten så man får lyst til å gå ut i verden og være et bedre menneske.