Hanne Kristin Rohde: Gudmoren. 333 sider. Kagge forlag.
Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Norge har altfor mange halv- og helkjendiser som ramler inn i litteraturen fordi de tror de kan skrive krim. Hanne Kristin Rohde var en særdeles profilert politileder som satset på bøker i stedet, og selger mye bedre enn fortjent. Hennes siste, «Gudmoren», er så svak at selv ukritiske tidtrøytelesere kan styre unna med god samvittighet.
For det første skriver hun ikke særlig godt. Ikke pinlig, heller, bare flatt, kjedelig, uten nerve og uten særpreg. Krimlitteraturen er full av store navn som ikke har ekstreme språklige kvaliteter, men i stedet har de evnen til å skape finurlige eller drivende spennende historier.
Her er selve handlingen på nivå med dusinvare-tv-krim fra USA: En kvinne driver og skjærer hjerter ut av levende kropper - og bare de sykelig velvillige vil godta forfatterens spinkle forsøk på å etablere en psykologisk logikk i galskapen. I deler av boken følger vi «Gudmoren» gjennom hennes grufulle kriminelle handlinger, men vi får selvsagt ikke vite hvem denne sadistiske kvinnen er før på slutten. I andre deler følger vi etterforsker Wilma Lind blant venner og rivaler på politihuset. Denne gang er de like ofte på sykehus, forresten, fordi drapene og vitnene befinner seg der - som pasienter eller ansatte. Alle, inkludert hovedpersonen, er kjedelige pappfigurer uten dybde, uten personligheter som fascinerer, de klarer ikke å irritere meg en gang, de er bare grunnleggende kjeedeelige.
Da er det bare et eneste håp igjen, og det er at løsningen er oppsiktsvekkende god. Det er den ikke i «Gudmoren», tvert imot: Etter 250 sider som er traurige, til tross for alt blodet som renner, skrus tempoet voldsomt opp, og alle springer og roper og stresser voldsomt for å redde neste påtenkte offer. Det klarer de, selvsagt, og tar morderen som var en så liten bifigur at jeg knapt husker henne igjen.