Fie er en kvinne fra østkanten som nå lever i en drømmeverden: ektemann med gamle penger, selvinnredet hus på Snarøya, pene barn og au pair. Denne idyllen er en fasade, og når Fies mann Håvard finner en moden kvinne med alternative verdier, rakner alt, og Fie flytter ut. Hun må finne tilbake til seg selv gjennom tilbakevending til østkanten, tidligere vennskap og en utilsiktet klisjéfylt eldre asiatisk vismann.
Omslagssitatet som hevder at dette er en roman som "åpner opp for ... enkeltmenneskets eksistensielle søken" er vanskelig å ta på alvor. Riktignok skildres Fies klassereise, også i revers, men vi går fra én type manglende erkjennelse til en annen, som når Fie flytter ut og nekter å ta imot "hjelp" fra Håvard. Snarere enn å illustrere at hun ønsker å stå på egne ben, ender romanen opp med å bagatellisere Fies arbeidsinnsats og det selvsagte i at de verdiene som er skapt i samlivet, også tilhører henne.
Det latterliggjørende koret som forteller oss at kvinner driver med meningsløse aktiviteter, er så stort at vi overser at det også usynliggjør og oppvurderer menns "nøytrale" handlinger i det usympatiske jaget etter overfladisk bekreftelse. I romanen er Fie selv skyld i det som har skjedd, og hennes situasjon blir et kvinnelig problem, der kvinner skaper umulige forventninger og har alt ansvar for endring. Håvards valg og hans ansvar er fullstendig fraværende, og når Fie blir sviktet, er det hennes egen feil fordi hun ikke har forstått hva mannen til enhver tid vil ha. Romanen tilslører at Håvard ikke er et guttebarn vi kan trekke på skuldrene av, men en mann i maktposisjon, og hans behandling av Fie og hans syn på kvinner er minst like problematisk som den absurde interiørverdenen kvinnene selv konstruerer.
Denne debuten er et forsøk på kritikk av de vinsmakende, interiørbesatte og matpakkepyntende kvinnene som drukner i sin selvpåførte tidsklemme. Forlaget har ikke gjort denne boken noen tjeneste ved å plassere leseruttalelser fra en skribent, en kommunikasjonskonsulent, en interiørdesigner på omslaget, og når det viser seg at disse blurbene stammer fra forfatterens egen vennekrets, gjenspeiles på absurd vis nettopp det lukkede universet boken ser ut til å ha som mål å kritisere.