Dette er nok en selvbiografisk fundert debutroman, og hovedpersonen Silje forsøker å beskrive og forstå et langvarig kjærlighetsforhold som nå er over. Romanen er henvendt i du-form til den tidligere kjæresten, og den skildrer det å være den eneste for en annen i et forhold der hun skal fylle et altfor stort rom hun til slutt ikke føler hun bebor. Det handler om likhet og ulikhet, fellesskap på tross av aldersforskjell og livserfaring, men avstanden blir til slutt for stor.
Den voksne mannen som blir Siljes første kjæreste, forblir navnløs, men det går ikke lang tid før vi forstår at romanen skildrer Tomas Espedals store kjærlighet og mørke kjærlighetssorg. Den unge kvinnen som er blitt gjort til sorgmuse for ham, gir her sin versjon av kjærlighetssorgen, men det er fremdeles den mannlige kjærestens sorg som står i fokus.
Dette er en bok om sted og å være til stede, også i eget liv. Bergen står sentralt, men dette er hans by. Dette vises tydelig i at deres felles liv leves i hus fra hans liv – først i den avdøde ekskonens hus på Askøy, så i hans foreldres hus i byen, og forholdet fungerer så lenge hun innpasser sitt liv i hans. Romanen skildrer fint den nesten uforklarlige vendingen i forholdet og vissheten om at det kommer til å ta slutt, det være seg på grunn av eller på tross av de sterke følelsene som er involvert.
Romanen er språklig og stilistisk ujevn, men dette illustrerer også den store skjevheten og ubalansen i forholdet. Silje er 17 år yngre enn kjæresten, altså ikke fylt 30 når de treffes, mens han er en voksen, etablert forfatter og far: "Du hadde en datter, du hadde reiser å fortelle om og en hel liten stabel av bøker du hadde skrevet, du hadde et helt liv bak deg; hos meg lå alt foran meg. Jeg hadde nesten ingenting." Dette "ingenting" blir nesten rørende tydelig i fremstillingen av tiden før møtet, der vi tas med inn i oppvekst og studier. Det er skildringer av følelsen av å stå utenfor, av aldri å passe inn, ikke finne frem og forstå kodene, men dette fremstår nesten udramatisk, som en helt alminnelig ensomhet i verden. Det uferdige, tidvis umodne språket speiler mangelen på levd liv hos den unge kvinnen, men mannen ser ikke dette gapet mellom dem tydelig. I stedet konstaterer han at de to er like, uten å ta hensyn til alt som skiller, og uten egentlig å se henne. Dette fører til en usynliggjøring av Silje som skjer umerkelig for dem begge. I stedet for at hans verden utvider hennes, innskrenkes den, og hun forsvinner.
Det er ingen bitterhet eller bebreidelse i skildringen av bruddet, men snarere et forsøk på å forstå. Dette gjøres med distanse, selv om det er tydelig at det ligger en stor sorg under, og at dette forholdet har vært endrende og altoppslukende. Det er vanskelig å la seg gripe, forstå den fortvilelsen som ligger til grunn, og hverdagsdetaljene som skildres, fremstår litt for ofte som uvesentlige og uten tyngde. Men det distanserte og trivielle er både romanens styrke og svakhet. Det reflekterer den mangelen på tyngde som preger Siljes selvforståelse i kjærlighetsforholdet, samtidig som at romanen risikerer å fortsette med å viske henne ut gjennom en slik selvfremstilling.
I glimt ser vi en modnere forfatter vise seg, men det er litt for langt mellom de virkelig gode passasjene. Trass ujevnhetene er dette en interessant beskrivelse av en litterært formidlet sorgprosess fra en annen vinkel enn historien tidligere er fortalt fra, av en kvinnelig forfatter som forsøker å nå ut og finne et hørbart stemmeleie. Men selv i dette som skal være Siljes egen historie, har hun vanskelig for å vende blikket mot seg selv, som om hennes eget liv fremdeles ikke er stort nok.