Etter et titalls bøker for et voksent publikum, romaner og noveller, har Bjørn Ingvaldsen (1962, debut 1995; formann i Norske barne— og ungdomsbokforfattere) helst skrevet for barn og ungdom. Han ser ikke ut til å mangle historier å fortelle, og så flittig som han er og med flere utgivelser hvert år, har han rukket å skrive innpå førti bøker til de yngste, mange av dem i serier.
«Far din» heter vårens bok. Her lar den drevne forfatter Ingvaldsen en barneskolegutt (vi får ikke vite at han heter Leo før på side 96) selv fortelle sin såre historie fra den dagen han kommer hjem og en pågående, skadefro pøbel av en voksen nabo forteller ham at nå har politiet vært i leiligheten deres og arrestert faren: Faren er en tyv.
Og det er faren. Den sykkelen sønnen er så stolt av, har faren stjålet til ham. Når moren sier at hun kunne tenke seg ditt eller datt til heimen, så har det alltid vært som om hennes ønsker er mannens lov – og tingene er snart på plass. Faren unnser seg heller ikke for å stjele fra arbeidskameratene sine på bedriften, der han holder seg inne med ledelsen.
Er naboskapet nådeløst, er det ikke mindre vanskelig på skolen, der gutten blir et offer for (såkalte) klassekameraters ubarmhjertig nådeløse mobbing. Og slik utvikler Bjørn Ingvaldsen i det meste hverdagsrealistisk norske samtidsmiljø det klassiske motivet om hvordan fedrenes misgjerninger straffes på barna, samtidig som han viser hvordan en familie kan gå med i dragsuget av «høvdingens» forbrytelser.
Det hele er fortalt med fart og driv, velkomponert, formfullendt og økonomisk. I sin spennende fortelling åpenbarer Ingvaldsen skadefrydens store mobbemuligheter, og også fortielsens ufølsomhet, alt uten moraliserende eller belærende fakter. Nå er Leo så heldig å ha en mor med tak i, så hun realiserer bokens gjentatte ord om at «det blir alltid en løsning».
Forlaget lanserer «Far din» som barnebok for dem mellom 9 og 12. Mens ni kanskje er vel ungt, er den god lesning også for dem som nærmer seg nitti.