For å tilpasse folket til det abstrakte konseptet nasjonen, er millioner av mennesker blitt drevet bort fra steder hvor slekten har holdt til i århundrer; tyskere etter andre verdenskrig, palestinerne, muslimene i India — og folkene rundt Egeerhavet. Både Louis de Bernières og Victoria Hislop har i romans form beskrevet lidelsene til de mange gresk-ortodokse kristne i Tyrkia og muslimer i Hellas som ble byttet mot hverandre som en følge av de gamle nasjonsgrensenes sammenbrudd etter første verdenskrig. Nå har Stian Bromark skrevet en gjennomarbeidet sakprosabok om den doble fordrivelsen, der 1,3 millioner i 1923 ble fordrevet fra Tyrkia til Hellas, mens en halv million måtte dra motsatt vei.
Deprimerende mye av Midtøstens elendighet kan føres tilbake til stormaktenes herjing med folkegrupper og grenser etter første verdenskrig. Det ottomanske riket var svekket før krigen, og kom tapende ut av den. Nasjonalismen som hadde drevet Europa til krig, spredte seg østover. Hellas fikk løfte om deler av det som i dag er Tyrkia, deriblant storbyen Smyrna, dagens Izmir. Men Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias far, nektet, og påførte de greske styrkene et sviende nederlag. Den tilsynelatende stabiliteten og toleransen i det multikulturelle samfunnet som sultanene i Istanbul hadde hersket over, ble erstattet av pogromer, deportasjoner og en xenofobi som ikke først og fremst var etnisk, men som rettet seg mot alt og alle som rev i stykker tilværelsen.
Forutsetningene for at multikulturelle samfunn skal fungere har vært et gjennomgående tema i Bromarks interessante forfatterskap. I "Hjemreiser" får han tydelig fram hvor meningsløst det er å presse mennesker og samfunn inn i én form og én identitet. Den drøye million mennesker som ble drevet sørover, hadde vært oppfattet som grekere i Tyrkia, men ble betraktet som tyrkere i Hellas. De var mer fremmede hos sine trosbrødre enn de hadde vært i landsbyene de ble tvunget fra.
Bromark har reist i områdene på begge sider av dagens grenser og intervjuet aktivister, forskere og folk som bærer familiens minner om fryktelige overgrep, om tap og identitetskrise. Det er blitt en fascinerende aktuell bok. Hovedårsaken til at befolkningen på Lesvos i dag tar så godt imot flyktningene som vakler i land fra de synkeferdige gummibåtene, er at de bærer på felles erindringer om hvordan deres egne besteforeldre og foreldre kom samme veien.
Bromark formulerer seg glimrende, slik han har for vane, med små glimt av fin humor i skildringene. Språklig vurdert er dette fremragende sakprosa. På samme måte som de Bernières i Fugler uten vinger, går han seg imidlertid vill i detaljene. Det blir mange navn på kilder, landsbyer, og mange hopp fram og tilbake i tid. Boken ville tjent på en bedre struktur, men gir uansett viktig innsikt. Hendelsene i 1923 er bakteppet vi må kjenne for å forstå dagens Hellas og Tyrkia. Og det er avgjørende for Europas framtid at vi ikke misforstår denne regionen enda en gang.