Denne blir markedsført som krim. Det er den ikke. "Ødemarken" handler om noen som kjører seg bort i tåka og kommer til et nedslitt hus, der det bor et merkelig og sykt par. Gjengen må overnatte i huset, for bilen er ødelagt, og skumle ting begynner å skje. Det kunne ikke vært mer klisjé–skrekk–roman om det prøvde.
Forfatter Steinar Bragi (født i 1975) har fått mye heder. Han har utgitt mange diktsamlinger og romaner. For romanen "Kvinnor" ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Men med "Ødemarken" må han ha tenkt helt feil. På den ene siden er den en klisjéaktig skrekkroman. På den andre siden blir bakgrunnshistoriene til de fire hovedpersonene beskrevet ganske realistisk. Men vi belemres med flere kjedelige scener, som da de fire holder lange taler til hverandre om naturvern.
De to mennene – Hrafn og Egill – har lenge vært rivaler. Begge tilhørte finanseliten, men har nå mistet alt de eide. Journalisten Anna er misunnelig på psykologen Vigdis. Samtidig er hun den eneste som forsøker å finne ut hva det gamle paret skjuler. Alt tyder på at de har flyttet til dette øde stedet for å gjemme seg, etter en fryktelig hendelse. De to gamle oppfører seg merkelig. De låser alle dørene, og det virker som om de frykter noe der ute i mørket. Hele handlingen foregår i den islandske ødemarka, i en ørken som har verdens fineste sand.
En helt vanlig roman om de fire hadde vært langt å foretrekke. De to elementene – skrekk og fire realistiske personer, med vanlige problemer, henger aldri sammen. Dermed henger romanen heller ikke på greip.
Men det verste med boka er at den er kjedelig. Den første virkelig skremmende opplevelsen får vi ikke før på side 230.