At Bibelen inspirerer stadig nye diktere, fins det utallige eksempler på. Det viser f.eks. både Lars Petter Sveens prisroman «Guds barn» (2014), Pär Lagerkvists «Barrabas», Göran Tunströms «Ørkenbrevet», Torgny Lindgrens «Bat Seba» og José Saramagos «Klosterkrønike», «Jesusevangeliet» og «Kain».
Siden sistnevnte forfatter var kommunist og ateist, eier hans bibelrelaterte tekster en religionskritisk tendens. Polemisk snert har også den vakre kortromanen «Marias testamente» av irske Colm Tóibín (f. 1955) der Maria fra Nasaret, i poetisk avstemt, suggestiv jeg-form, gir sin versjon av sitt eget og Jesu liv.
Fortelleren er en gammel kvinne og lever i eksil, omkranset av et par pågående evangelister, uten at stedet der hun nå bor navngis. Men det dreier seg åpenbart om Efesos, dit hun ifølge legenden dro sammen med apostelen Johannes etter korsfestelsen. Samtidig som hun forteller om hverdagen sin, justerer hun eller tar til motmæle mot den historien som sønnens tilhengere i ettertid søker å lansere som Sannheten om det som skjedde før, på og etter Golgata.I sum er hennes beretning en vemodig sang om skam og sorg, smerte, savn og sinne. Hun frasier seg enhver jomfrustatus og insisterer på at Jesus var hennes og ektemannens sønn, ikke Guds utsending på jorda. I rollen som frelser og jødenes konge trakk Jesus til seg umodne, mislykte individer som ikke bare oppviste «tåpeligheter og den sedvanlige brutaliteten», men også hadde «et desperat behov for noe annet». Overfor Maria var miraklenes Jesus fjern og kald og absolutt ikke noe menneskelig ideal.
Det som smerter mest, er likevel vissheten om eget svik. Hun flyktet fra retterstedet før sønnen var død av frykt for selv å bli fengslet. Omsider lar hun nå minnene om egen unnfallenhet nedfelle seg i såre, sindige, selvkritiske ord.
Direkte overrumplende er ikke Marias portrett av den jordiske, feilbarlige Jesus. Men oversettelsen flyter godt og gjør boka til en fascinerende fortelling om et stoff som aldri synes å bli uttømt.