Det skal noe til å fullrose Laurent Binets (1972, debut 2010 til Goncourtprisen med «HhhH») roman nummer to. Under den udramatiske og trolig lite salgsfremmende tittelen «Språkets syvende funksjon» finnes en imponerende roman med usedvanlig mange og sjeldsynte kvaliteter:
Den er en spennings— og krimroman med kompliserte og dramatiske handlinger lagt til Paris, Bologna, Ithaca NY, Venezia og Napoli i 1980 og et år eller så framover, og tar sitt utgangspunkt i den faktiske, dødelige påkjørselen av sin tids fremste franske litteraturkritiker, filosofen og semiotikeren Roland Barthes, en vinterdag i Paris i 1980. Laurent Binet befolker «Språkets syvende funksjon» med samtidens fremste språkvitenskapsmenn, filosofer og semiotikere, forfattere og kritikere, samt republikkens president og pretendenter. (Den er f.eks. en hyllest til Umberto Eco, «Rosens navn» og Ecos person som alene er verd anskaffelsen av romanen.) Og den handler ikke minst om rivaliseringen mellom maktsyke, selvsentrerte, ikke sjelden latterlige kamphaner og –høns på universitetsparnassene og i presidentens elyseisiske palass i Paris.
Binets roman er eksemplarisk for sin suverene turnering av det som kalles dikterisk frihet, der han befolker sidene med Althusser, Jack Lang, Foucault, Derrida, Bernard-Henri Lévy, Cixous, Sollers, Kristeva, Mitterand, Eco; John Searle, Chomsky. Mens han rører seg mellom alle disse personene, tillater forfatteren seg å legge sine egne oppfatninger og tolkninger av dem, samtidig som han kommenterer etterprøvbare historiske hendelser og biografiske opplysninger – og fritt dikter til nye. (Men de dør ikke alltid når romanen tar livet av dem. På den annen side myrder de historisk vederheftig, som når Althusser tar livet av sin kone.)Oftest stemmer fortellingene med oppslagsverkene, selv om det kan være vanskelig å vite hvor autentiske skildringene av deres seksuelle, gjerne homoseksuelle, eskapader, for ikke å snakke om alle de like utkrøpne som smålige utslagene av rivaliseringene og prestisjekampene dem imellom, er. (Noen reiser f.eks. fra land til land til retoriske mannjevninger med avkappete kroppsdeler som innsats.)
Her er minst like mye æksjen som i de millionopplagsselgende spennings— og spionbøkene fra James Bond til denne dag, mens selve utgangspunktet for «Språkets syvende funksjon» er jakten på tittelens oppskrift på den retoriske teknikken som ikke bare gjør en til vinner i en hvilken som helst språklig mannjevning, men som omgjør ens ord til handling – og slik vinner alt fra valg og politisk makt til universitetslærestoler. Ikke rart her vrimler av politi og agenter fra øst og vest og presidentkontorer.
«Språkets syvende funksjon» er et sprudlende oppkomme, en poproman, en harselas med intelligentsiaen i Frankrike og internkampene deres for åndslivshegemoni – samt posisjoner, med massevis av innlagte slåsskamper og utagerende festliv med sex på, samt perfiditeter. Og så er den en introduksjon til semiologien, tidvis krevende lesning, men på disse sidene er den oftere hylende morsom med alle sine praktiske demonstrasjoner av ordenes og språkets nærmest uendelige muligheter for misforståelser og forbisnakk.
Etter alle forflytningene fra land til land i denne gjennomresearchete, vitenskapsbaserte fiksjons- og fantastromanen klarer Laurent Binet å holde spenningen oppe til siste side. Sammen med denne leserens beundring for «Språkets syvende funksjon» som en metaroman som diskuteter seg selv underveis, og utvirker rene underet med synsvinkelen i finalen.
Tom Lotheringtons norske versjon av Binets andre roman fungerer utmerket.