Eivind Hofstad Evjemo (1983) fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen «Vekk meg hvis jeg sovner», 2009, en stillferdig og vakker filigransfortelling om det farne, tap, savn og sorg fra et avgrenset, ruralt miljø. «Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet», roman nummer to, utvider perspektivet så en rekke personers liv og miljøene deres til slutt danner en vakker, innforlevd og empatisk kollektivroman over en hel norsk småby. Med sine 490 sider var den mer enn dobbelt så lang som debuten.
«Velkommen til oss», 226 sider fra 2014, er ikke bare en vâr og vakker roman om tap og sorg over barn, egnes og naboens, men også en litterært klok behandling av det vedvarende fellestraumet ABB detonerte over oss alle høysommers 2011. Evjemo individualiserer, og gjør det mulig med hjerteforstand å forstå hvordan ofrene og de direkte berørte hadde det, og fortsatt må ha det.
Vårens «Kvelningsminner» bryter sterkt med de foregående bøkene hans, i format og stil, i teknikk så vel som i fortellermodus. Han skriver fortsatt med ømhet om avmakt og lidelse, sorg og savn, krefter som svinner, evner som mangler, liv som hensettes og dør. Men der de tre første bøkene favnet stort, gjør han det her fragmentarisk, med skiftende synsvinkler, i en slags hybrid mellom poesi og prosa.
Han åpner for et bredere følelsesregister enn før, med ironi, sinne og sarkasme, ofte utfra en overveldende følelse av vanmakt når en funksjonshemmet blir tatt fra heimen og plassert på «hjem» – der «lukten av bakst er en felle», eller han gir et glimt av «asylmottakets innbyggere», eller skriver en komplisert tekst om de pinte, pinerne og hjelperne – som drives av egeninteresse; eller nesten rebusaktig («Obasi»).
Det er kondenserte tekster, inniblant dikt etter sin form, andre ganger løpende prosa. Teller en fra de blanke sidene, presser han mange liv og manges vanskjebner inn på 73 sider. Og «Kvelningsminner» blir bare bedre ved fornyete lesninger, med mange givende øvelser i innsikt og empati.