Til tross for at «Den hvite byen» av Karolina Ramqvist ble tildelt P. O. Enqvist-prisen er undertegnede ikke helt overbevist. Den frittstående oppfølgeren av romanen «Kjæresten» (2009) blir rett og slett for stillestående for denne leseren.
I «Den hvite byen» møter vi alenemammaen Karin og hennes spedbarn Dream. Karins kjæreste John har forlatt dem, og hun er nå alene med ansvaret for Dream. Vi følger Karin i det hun prosesserer sorgen over tapet av John, og utfordringene hun møter på som alenemor. Vi forstår at John har drevet med kriminell virksomhet og at deres inntekt har vært basert på det. Når John nå er borte, står Karin på bar bakke og er i ferd med å miste både hus og hjem. Regningene hoper seg opp, og Karin kan angre på at hun har blitt så avhengig av John. Slik blir "Den hvite byen" en roman om en ensom kvinnes forsøk på å overleve, og også en roman som setter kjønnsroller i fokus.
Hva John har drevet med, og hva som har skjedd med ham, blir aldri helt tydelig. Leseren holdes på pinebenken, og det skapes en spenning rundt dette som gradvis bygger seg opp i det Karin blir mer og mer desperat. Denne spenningen kunne gitt romanen et driv, hadde det ikke vært for at det er vanskelig å sympatisere med Karin. Hun er irriterende kraftløs og treg, kanskje er det ammetåka som gjør henne slik, men det skaper en uheldig stillstand. I tillegg har hun latt John forsørge seg, vel viten om at pengene ikke er rene, tilsynelatende uten å bry seg om dette før det blir et problem for henne personlig. De to har levd et luksusliv med dyre klær og ting i et stort hus, og dette bekymringsfrie livet må hun nå betale for.
Den enkle stilen til Ramqvist skaper en distanse til hovedpersonen som heller ikke bidrar til å vekke sympati. Karin virker lite knyttet til barnet sitt, og selv om hun rett nok passer på barnet, kan det se ut som det mangler nærhet og omsorg. Dette skaper et visst ubehag hos leseren, men det er ikke nok til å bære en hel roman.