Det er ofte på sin plass å være kritisk når litterære verk utkommer etter forfatterens død. De er gjerne uferdige og mangler kunstnerisk kvalitet.
Med romanen «Lyssjakten» av portugisiske José Saramago (1922-2010) forholder det seg annerledes. Den ble sendt til et forlag allerede i 1953 uten at den unge dikteren – som hadde romandebutert i 1947 – fikk respons på manuset. Dette gjorde at han valgte å arbeide videre som journalist og skrive poesi i stedet. Først på 1970-tallet begynte den erklærte kommunisten og ateisten José Saramago å gi ut sine mange samfunnskritiske, stilsikre romaner, kjennetegnet ved en langsom, slynget, nøye utmeislet syntaks. Det gjorde at han i 1998, som første og hittil eneste portugiser, fikk Nobelprisen i litteratur.
Da hadde han i 1989 opplevd å bli kontaktet av forlaget som i 1953 mottok – men aldri returnerte – manuset hans, fordi man omsider ønsket å gi det ut som roman. En forespørsel forfatteren svarte indignert nei på. Forlaget hadde i sin tid sviktet og såret en ung, usikker mann som bar på en dikterdrøm han så ut til å måtte skrinlegge. Romanen skulle ikke publiseres så lenge han levde.
Men etter at forfatteren døde av blodkreft, ga enken hans klarsignal for utgivelse, og romanen kom ut i hjemlandet i 2011. Nå foreligger boka også på norsk, i Kjell Risviks stødige språkdrakt, og det er lett å fastslå at dette ungdomsverket har kvaliteter som bør settes i perspektiv og berømmes.
Handlingen er lagt til en boligblokk i Lisboa rundt 1950. Der forflytter vi oss mellom seks leiligheter og seksten beboere. Synsvinkelen er holdt i tredje person, og aktørene er av begge kjønn og ulik alder. Målet er å kaste lys over storsamfunnet og avdekke visse universelle emosjoner, tanker og konflikter ved å ta utgangspunkt i det lokale. For som epigrafen hentet fra den portugisiske dikteren Robert Brandão understreker: «I alle sjeler, som i alle hus, ligger det noe skjult bak fasaden».
Dermed knytter José Saramago an til et velkjent komposisjonsgrep. Allerede i 1882 ga naturalisten Emile Zola ut «Pot-Bouille» hvor den motiviske rammen er en bygård i Paris, og siden har samme Opplev-verden-gjennom-en-boligblokk-teknikk blitt nyttet av en rekke diktere i mange ulike land. I farten kan nevnes kollektivromaner som «Livet bruksanvisning» av franske Georges Perec, egyptiske Alaa Al Aswanys «Yacubian-bygningen» og afro-amerikanske Gloria Naylors «Kvinnene på Brewster Place». De to mest kjente norske eksemplene er trolig Sigurd Hoels «En dag i oktober» (1931) som er forankret i en leiegård ved St. Hanshaugen i Oslo og Frode Gryttens «Bikubesong» (1999) hvor 24 leiligheter i den såkalte Murbygningen i Odda danner basis for 25 novellistiske historier. Bygd over omtrent samme lest er Thure Erik Lunds roman knyttet til Gamlebyen i Oslo — «Leiegården» (1999).
Persongalleriet i «Lyssjakten» understreker at livet er en kamp. Bare ekteskapet til den aldrende skomakeren Silvestre og hustruen Mariana utstråler livslang kjærlighet og glimt av hverdagslykke. De tre andre ekteskapene som belyses, er konfliktfylte og på randen av sammenbrudd. Verst står det til med Justina som har mistet en datter, og er gift med den brutale typografen Caetano, en utro konemisbruker av verste machotype.
Ellers svipper teksten innom de ugifte søstrene Adriana og Isaura som bor sammen med mor og tante og nærer seksuelle følelser for hverandre, samt 32-årige Lídia, en tidligere gateprostituert som i tre år har vært holddame for en rik forretningsmann som drømmer om å få seg en yngre elskerinne.
Viktig er også Abel, leieboeren og diskusjonspartneren til Silvestre, en mann i 30-årsalderen som satser på strøjobber, leser Dostojevskij, siterer Fernando Pessoa og framstår som forfatterens alter ego. Han får da også siste ord i romanen: «Den dagen da det blir mulig å bygge på kjærlighet, er ennå ikke kommet …»
Så med sin krasse tematisering av familiær vold, tosomhet, sjalusi, sorg, uinnfridd lengsel, utroskap og politisk desillusjon, prostitusjon, lesbisk sex – i lys av Denis Diderots «Nonnen» (1790) – og et tidvis nihilistisk-pessimistisk livssyn er det knapt overraskende at «Lyssjakten» forble upublisert i katolisismens og Salazar-diktaturets reaksjonære Portugal anno 1953. Men formelt nyskapende er denne psykologisk-realistiske romanen ikke.