Sist søndag sto jeg i møterommet i den store villaen ved Wannsee utenfor Berlin hvor 15 tyske statssekretærer og høytstående byråkrater i januar 1942 møttes for å formalisere og effektivisere utryddelsen av Europas jøder. Møtet varte i halvannen time.
Dagen før hadde jeg lest 13 år gamle Katja Korotajevas fortelling om hvordan hun gikk sammen med sin mor gjennom de nedbrente landsbyene utenfor Minsk i Hviterussland. Man gikk bortover, og der lå et svart lik, det betydde at et gammelt menneske var brent opp. Men når man på avstand fikk øye på noe smått, rosa, betydde det at det var et barn. De lå helt rosa på glørne.... Nazi-Tysklands overraskende angrep på Sovjetunionen i juni 1941 kom som et voldsomt sjokk på sivilbefolkningen, på jødene, som på alle andre.
Katja er med i den femte og siste boken i syklusen som ga Svetlana Aleksijevitsj nobelprisen i litteratur. De siste vitnene var barn da de nazistiske stormtroppene angrep, og så krigen nedenfra. Noen gråter mens de henter fram minner om schäferhunder som rev vennene deres i småbiter, om en gammel mann som ble begravd levende, på kne i en grop han selv måtte grave, om en sult som fikk dem til å spise tapet fordi limet var laget av mel.
Deltakerne på Wannsee-konferansen visste nøyaktig hva de vedtok. Blant dem var SS-Sturmbannführer Rudolf Lange, tilkalt som ekspert. Han hadde deltatt i systematiske massemord i Latvia, og visste hvilke ressurser som ville trenges for å ta livet av de 10 millionene som Adolf Eichmann i et av konferansens dokument hadde ført opp som mål for nazistenes Endlösung .
Intervjuene i "De siste vitnene" og sakspapirene fra Wannsee er ytterpunkt i den menneskelige erfaring. Mot utryddelsens kalde kalkyler av hvor mange leirer, gass, jernbanevogner og våpen som var nødvendig, står barnets beskrivelse av mammas kjole som løfter seg når hun blir skutt og faller ned i grøfta. Valja Matusjkova husker hvordan hun gjemte seg når de tyske legene kom for å tappe blod av barna for å gi til sårete soldater, blodet fra de under fem år skulle ha størst legende kraft. Når barna ikke hadde mer igjen, ble de brent og andre ble fanget.
Mange av barna snakker om mamma. Mennene forsvant fort, som soldater og partisaner, eller i massegraver og konsentrasjonsleirer. Mammaene ble igjen, til også de ble fanget, skutt, brent. Ofte samlet de tyske SS-troppene kvinner og barn, skilte dem i to grupper og skjøt barna først, før de myrdet de desperate mødrene.
Minnene er ulike, barna var forskjellige og deres liv ble ikke identiske, men gjennom et på samme tid følsomt og nådeløst språk, skaper Aleksijevitsj én stor fortelling av de mange små. Det er deres historier, men hennes form. Bokens undertittel er Solo for barnestemme. Én etter én får de små røstene lyde alene. Det meste er nesten uutholdelig å lese, men noen av fortellingene handler om dyp menneskelighet mellom sivile som ikke hadde noe annet igjen enn hverandre. Sovjetmennesket får en dybde som Vestens sjablonger og propaganda ofte har fortiet.
Som i de andre fire bøkene skaper Aleksijevitsj stor, litterær journalistikk – verdig en nobelpris.
LES OGSÅ: