Hovedpersonen og jeg-fortelleren i Jostein Gaarders siste roman er et knutemenneske, og vet det. Han er sosialt utilpass og keitete, smertelig klar over at han ikke er noe attraktivt selskap. Hans monomane, belærende enetaler der ingen er interessert i å lytte til ham, gjør ikke livet lettere.
Denne femti-, snart sekstiårige lektor og einstøing Jakop Jakobsen var et mobbeoffer i oppveksten, vokste opp som ensom særling, ble mer og mer aparte, og har utviklet seg til en pedantisk eksentriker som benytter enhver anledning (om aldri så mal à propos) til å dosere over det eneste emnet som interesserer ham: den etymologiske sammenheng mellom ord i indo-europeiske språk.
I sitt såre savn av egen familie oppigjennom har han gjort hele den digre og heller kompliserte indo-europeiske språkfamilien til sine nærmeste. Det er i sannhet en stor slekt, velsignet abstrakt og kroppsløs, og derfor er romanen pepret med etymologiske utgreiinger om de forskjelligste ords opphav og de formene de nå har i en lang rekke språk. Er man filolog, er det riktig artig å lytte til ham. Men de fleste er nå ikke filologer av fag.
Jakop henter sitt publikum ved gravferder. Han betrakter de runde ordene som gjerne avslutter teksten i avisenes dødsannonser om at «alle» er velkommen til en minnehøytidelighet etter jordfestelsen, som en personlig invitasjon. Han går i en haug begravelser, ikke så ofte til venner og bekjente, og avdøde og pårørende er sjelden filologer.
Dette er stoffet Jostein Gaarder bruker til å skape en både lystig, frustrerende og sår romankonstruksjon. Men det er ikke helt enkelt å følge med i svingene, for allerede etter tjue sider er et tjuetalls personer introdusert – og flere skal det bli i denne veven der alt og alle skal henge sammen med alt – ikke bare glosene i de indo-europeiske språkene som virvler rundt i Jakobs hode, men også personene i forfatterens konstruksjon. Til hjelp har Jakop en hånddukke og forstillelser, Gaarder sin skriveerfaring og tungen beint i munnen.