Det forrige litterære føljetongfenomenet som kan sammenlignes med Napoli-kvartetten her hjemme er kan hende Knausgårds seksbindskamp. Knausgård bruker det biografiske åpenlyst, gir karakterene sine virkelige navn og skriver så tett på det biografiske som mulig, og hans forfatterperson er bygget på et opplevd samsvar mellom liv og tekst og på ham selv som navet i egen narrativ. Forfatteren av Napoli-kvartetten har imidlertid gått motsatt vei, selv om fortellerstemmen også hos henne har det samme navnet som forfatteren. Men forfatternavnet er et pseudonym, og noe av fascinasjonen ved forfatterfiguren er det mystiske og det tilbaketrukne. Dette gjør ikke romanene mindre engasjerende, og de viser med stor kraft og nesten uhyggelig innsikt frem så mangefasetterte og medrivende liv at resultatet er en lystlesing man altfor sjelden opplever i voksen alder.
Bind 3 trenger dypere inn i den italienske samfunnsutviklingen etter krigen og fortsetter utforskningen av vennskapet mellom fortelleren Elena og hennes barndomsvenninne Lila og av de ulike livene de får. Bind 2 fokuserte på det personlige og de mellommenneskelige relasjonene, og seksualitet, ekteskap, utforskingen av nye vennskap og romantiske forbindelser stod sentralt. Det fremstilte Elenas klassereise og personlige og intellektuelle utvikling gjennom studier, forlovelsen med professorsønnen og akademikeren Pietro, hennes egen romanutgivelse med skildringer av oppveksten i bydelen i Napoli og ungdomserfaringene, og gapet mellom Lila og Elena fremstod som stadig større. Det ble mer og mer tydelig at den ene blir værende i det livet hun er født inn i, mens den andre går videre, og dette er, som tittelen reflekterer, også helt sentralt i bind 3. Her er handlingen lagt til et turbulent 70-tall, der de realpolitiske konsekvensene av motsetningene i Italia blir tydelige. Kommunister står mot fascister, fabrikkeiere mot arbeidere, studenter mot universitetssystemet, og menn står mot kvinner, uavhengig av klasse eller utdannelse. Her er brutale og fantastiske skildringer, fremstilt med en enestående intensitet. Romanen er opplysende og forklarende, uten på noe tidspunkt å miste formidlingsevnen eller gi slipp på den personlige fortellingen. Vi føres inn i ekteskap, morsrolle og vanskelighetene ved å kombinere skriving og familieliv, og vi forstår at det gamle kjønnsrollemønsteret står fast, også i en opplyst universitetstilværelse. Det ser ut til å være umulig for Elena å se på seg selv som kunstner og ta plass, eller å ta konsekvensene av de politiske endringene hun er med å kjempe for. Kjærligheten og begjæret fører til handlinger som er vanskelige å godta, selv i et samfunn i så stor endring som Italia på 70-tallet.
Sjalusien venninnene føler for hverandre er hele tiden tydelig, og den både fortærer og nærer dem, holder dem fra hverandre og vedlikeholder det kompliserte og ubrytelige båndet mellom dem. Mer og mer fremstår romanserien som en palimpsest, der Lilas fortelling, skrevet så vel som uskrevet, ligger som en undertekst bak Elenas fortelling, som om Elena aldri kan få seg til å tro at det er hun selv som har æren for det hun har oppnådd, men at hun i stedet nærmest har stjålet Lilas muligheter, og at alt hun selv gjør, kun er en blek skygge av det Lila ville ha fått til i hennes sted.
Forventningene til et nytt bind i Napoli-kvartetten på norsk, fremdeles nydelig oversatt av Kristin Sørsdal, gjenspeiles i stabelsalg i bokhandlene og en spent forventning fra tallrike lesere. Det er befriende å se at så sterke og gode tekster finner et stort publikum, og at det ikke er noe automatisk skille mellom kvalitet og salg, slik vi i blant kan forledes til å tro.