Moore tok blant annet for seg Vigilante, The Omega Men, Grønne Lykt samt A-kjendisene Supermann og Batman — eller Lynvingen som han het i Norge på 1970-tallet.
Moore er ikke den overfladiske actionfortelleren. Han er ikke splasj! bang! schmokk-gong-paw!-mannen. Moores historier er, på sitt beste, preget av en dypere forståelse for både superhelten og leseren. Han dykker ned i psyken til sine helter, finner fram til de grunnleggende personlighets- og superhelt-trekkene, og begår historier som berører både på det emosjonelle og intellektuelle nivået.
Moores serier er grunnleggende fornuftige. Og denne fornuften virker nesten malplassert i et superheltunivers som på 1970- og 80-tallet strevde mer og mer med å opprettholde en slags flik av logikk og troverdighet.
«Et univers uten grenser» er en fin, men ujevn innføring i Moores tolkning av DC-universets rikholdige superheltgalleri. Moores manus holder jevnt høy standard hele veien. Men kvaliteten på prestasjonene til de enkelte tegnerne er svært ujevn.
Best her er Dave Gibbons stilrene tegninger til Supermann-historien «Til mannen som har alt...» (1985) og Briand Bollands kantete, men dystert stemningsfulle tegninger til Jokeren/Batman-historien «The killing joke» (1988). Solid fortalt er også Supermann-historien «Whatever happened to the man of tomorrow» (1986) og Supermann/Swamp Thing-beretningen «The jungle line» (1985). Men jeg sliter mer med den anstrengte voldsrealismen i Vigilante-historien «Father's day!» (svak helt, klisjépregede tegninger) og Grønne Lykt-fortellingen «Night olympics» (keitete tegnet av Klaus Jansson).
kjetil.wold@ aftenbladet.no