I en av de siste bilene som forlot Malaga, før general Francos tropper rykket inn og innledet de verste massakrene under den spanske borgerkrigen, satt en ung, norsk journalist. Hun hadde forlatt to små barn som hun hadde eneansvaret for, hun hadde lenge ignorert sin egen tuberkulose, og hun hadde trosset alle advarsler mot å komme de framrykkende opprørsstyrkene for nær. Men Gerda Grepp, Norges første kvinnelige krigsreporter, var ren vilje. Den hadde hun mobilisert i kampen mot fascismen, og ingen prislapp var for høy.
I bakspeilet er det lett å se at den spanske borgerkrigen var demokratienes siste sjanse til å stanse fascismen før den ble for sterk, og det er bred enighet om at vestmaktene – inkludert Norge — sviktet katastrofalt. Gerda Grepp så sviket mens det pågikk, og ga tydelig beskjed. Hun var den første fra Norge som skrev fra den gryende borgerkrigen, før Lise Lindbæk og Nordahl Grieg. Hun skrev om overgrepene mot de sivile, om verdenshistoriens første terrorbombing av byer, og om republikkens desperate mangel på våpen og mat. Sammen med Arthur Koestler, som ble en god venn, var hun den eneste som rapporterte fra Malagas fall, og hun var helt alene om å melde at Bilbao var erobret av fascistene. Siden har vi glemt henne.
Elisabeth Vislie har skrevet Gerda Grepp fram fra glemselen. Ved fronten er et stykke viktig pressehistorie, kvinnehistorie og norsk og europeisk politisk historie. Gerda Grepp ble en del av det berømte antifascistiske miljøet på venstre bredd i Paris, der kommunister og jøder søkte tilflukt fra Hitlers myrderier, hun vanket sammen med Ernest Hemingway og Martha Gellhorn, blant de fremste av alle krigskorrespondenter.
Elisabeth Vislie har hatt tilgang til et unikt materiale. Gerda Grepp skrev hele tiden til sin mor, Rachel Grepp, som var en av de mest sentrale personene i Arbeiderpartiet før krigen. I brevene la hun ikke skjul på noe. Hun skrev om sin egen sympati for Sovjetunionen. Selv om hun selv ikke var kommunist, var hun et nyttig redskap for Moskva i kampen om makten over Spania. Hun skrev om desperasjonen i krigen, om lidelsene hun så overalt rundt seg. Smerten dere skildret hun også i en helt ny type krigsreportasjer, der kvinner og barn ble synlige.
Sine egne barn sviktet hun. Hun neglisjerte også helsen, og døde av tuberkulose bare 33 år gammel, noen måneder etter at Hitlers tropper hadde invadert Norge. Selv hadde hun tidlig skrevet at den spanske borgerkrigen var verdenskrigens første fase.
Gerda Grepp fortegnet virkeligheten. Hun underslo det negative og overdrev håpet, hun sto i en tradisjon der journalistikken skulle fremme en bestemt hensikt. Reportasjene var redskap for en større sak.
Vislie kunne med fordel brukt mer plass på å drøfte styrken og svakheten i en slik tilnærming til oppgaven, selv om hun innimellom beskriver propagandaens baksider. Boken ville tjent på en tydeligere diskusjon av Gerda Grepps mange radikale valg – og på et strammere språk, særlig i første halvdel. Men den er uansett en svært viktig bok, med et underliggende budskap som er minst like aktuelt i dag.