«Norma», den femte romanen til prisbelønte, finsk-estiske Sofi Oksanen (f. 1977), skal være solgt til mer enn tjue land, men står fjernt fra de politisk orienterte, realistiske fortellingene om Estlands nære historie som hittil har dannet grunnstammen i forfatterskapet.
Teksten åpner med en begravelse. Den skilte enbarnsmora og frisørdama Anita er død. Hun skal ha hoppet ned foran toget på en metrostasjon i utkanten av Helsingfors. Ifølge politiet dreier det seg ikke om noe kriminelt.
Men Norma, den voksne, kriserammede datteren til avdøde, stusser ved det inntrufne. De to sto hverandre nær og hadde avtalt å møtes da det angivelige selvmordet fant sted.
I en stampende, omstendelig tekst som rommer tolv nummererte kapitler følges Norma og en rekke sjablongfigurer av begge kjønn og i ulik alder på deres famlende etterforskerferd knyttet til Anitas skjebne.
Skriveteknisk er teksten ganske avansert. Framstillingen holdes jevnt over i tredje person, men avbrytes av sekvenser der Anita tar ordet i jeg-form. Nær og fjern fortid kaster lys over det som skjer på nåtidsplanet etter mai 2013. Selv om hovedkarakteren Norma oftest står i sentrum, får vi også innblikk i tankene til en rekke flate bifigurer som maser og kjaser og spiller høk over høk-leken. Gjentakelser og forserte scener gjør teksten både oppkavet og langtekkelig. Som krimroman faller «Norma» igjennom.
Tematikken er riktignok seriøs nok. Romanen tar for seg skjønnhetsindustri, surrogatiturisme og prøverørsbefruktning. Forhold som får finske profittjegere til å gå over lik og skaffe seg moralsk forkastelige forretningsforbindelser i fattige land over hele kloden.
Det sentrale ledemotivet er «hår». Det kan ha «magiske» kvaliteter – som når Normas hår vokser en meter i døgnet, røper sannheten om andre og utfører skumle handlinger. Noen vil her trolig tale om eventyraktig, søramerikansk inspirert fantasteri. For meg minner det mer om dill dall rauball.
Men oversettelsen til gjesdalbuen Turid Farbregd virker solid.