I løpet av noen få år har det unge stavangerforlaget Pelikanen utgitt en lang rekke anbefalelsesverdige bøker, størstedelen oversatte. Det er prisverdig, for det er vanskelig å få utenlandske forfattere oversatt, utgitt og solgt hvis de ikke har bestselgernavn på omslaget. Den støtten som firmaet Solbakken AS yter Pelikanen, bidrar derfor mye til «å gjøre litterære stemmer tilgjengelige for norske lesere og samtidig sørge for et større mangfold i utvalget av litteratur på norsk», som det står i kolofonen til den foreløpig siste oversatte romanen:
Den er skrevet av Denis Johnson (1949, debut 1969), heter «Togdrømmer» og er en nærmest fysisk, eksistensiell utladning av urkreftene i natur og mennesker, med skogs— og jernbanearbeideren Robert Grainier som hovedperson, selv en uskolert og uforberedt kjempe av en mann som stoisk tar fatt i sitt liv, en heros mot krefter han ikke kan forstå eller overvinne: «Jeg er bare en som er her.»
Grainier er født mot slutten av 1800-tallet; fortellingen tar fatt i 1917; og han lever til slutten av 1960-tallet, fra blodslitende røff nybyggertid i de store skoger til sleikt Elvis-pop på plate. I ett livsløp. I sin levetid bidrar den virile Grainier med sin enorme styrke til reisingen av en hel sivilisasjon («den amerikanske drøm») av urskogen, og fysisk utslitt må han uforstående fornemme dens sammenbrudd.
Med både grotesk og burlesk naturalisme (der selv en hund uforvarende kan utløse drepende skudd), via en nærmest vegetativ gåpåvilje hos hovedpersonen, og med vâre lyriske innslag, angst og hysteri, religiøsitet og naturmystisisme, alt i en handlingsspekket roman oppstykket i kortere fortellinger viser Denis Johnson sammenbruddet av en rasjonell verden og prisen på det som kalles en sivilisasjon.
Sjelden har den 150 år gamle diktsentensen, nedslitt til klisjé, om at «mindre er mer», passet bedre enn på Denis Johnsons roman «Togdrømmer» – hjulpet fram av en kultursponsing det står respekt av og oversatte bøker som viser at det forslår.