Vi tar rosen først, for svenske Emelie Schepp skriver faktisk litt annerledes enn de fleste krimforfattere. Språket hennes er nesten ekstremt dialogdrevet, i lange partier lar hun folk snakke nesten uten å avbryte dem. Det kjennes tidvis ganske så befriende, for krimsjangeren er full av forfattere som fyller side opp og side ned med meningsløse beskrivelser av landskap, sjelsliv og hva det nå måtte være.
Det betyr likevel ikke at "Hvite spor", hennes andre bok om statsadvokaten Jana Berzelius, er strålende. Den har gode partier og brukbart driv, men den mangler originaliteten som løfter den aller beste krimlitteraturen.
Her handler det om unge, asiatiske kvinner som brukes til å smugle narkotika inn til Sverige. Det ender i død — og dermed også i en intens jakt på narkobaroner og drapsmenn. Midt i kobbelet av politifolk står statsadvokaten Jana fram, en sexy kampsportekspert som er desperat i sine forsøk på å oppklare det hele før politiet gjør det. Hun har nemlig en hemmelighet som er så mørk at ingen må få vite om den, og denne hemmeligheten vil bli avslørt dersom feil folk leter på riktige steder.
OK, vi har vært her før. Vi har vært borti diverse etterforskere som knapt kan gå gjennom en dør uten å møte seg selv. Og vi har lest og sett utallige historier med parallelle spenningslinjer - jakten på forbryteren og kampen for å berge sitt eget skinn.
"Hvite spor" er altså ikke nytenkt på noe vis, og den skjemmes dessuten av et persongalleri som er for stort. De fleste politifolkene og mulige skurker har sine svakheter og særtrekk, og de skildres i og for seg helt greit, men de er for mange - antakelig fordi forfatteren trenger en stor flokk å skjule skurken i.