Philip Kerrs romaner om Bernie Günther har tatt leserne med på en reise gjennom et av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien. Fra nazistenes gjennombrudd tidlig på 1930-tallet, gjennom den annen verdenskrigs uhyrligheter og galskap og til den tunge etterkrigstiden. Det er ingen liten bragd å bruke noe så lite morsomt som bakteppe for en romanserie som faktisk makter å være nettopp det, altså morsom. I alle fall inni mellom.
Bernie er en klassisk privatetterforsker-type som lener seg tungt på forbilder som Raymond Chandlers klassiske helt, Philip Marlowe. Kvinnekjær, rappkjefta og med en mangel på respekt for autoriteter som står i herlig kontrast til det autoritetstro samfunnet han opererer innenfor.
I årets roman er krigen for lengst over. Bernie er ute av Berlin og etablert i nazismens arnested, München. Tyskland i 1949 er et farlig sted, ikke minst for gamle nazister på flukt fra rettsoppgjøret. Mange tyskere ønsker bare å legge krigsårene bak seg, men Bernie vikles på ny inn i en farlig intrige. Plottet er en smule komplisert, det skal vi ikke underslå. Men det er en fin røverhistorie som blir fortalt, ikke uten en viss forankring i virkeligheten. Dette er kanskje Philip Kerrs største fortrinn. Han kjenner bakteppet. Og Bernie Günther, som selv så langt i fra er noen moralsk plettfri karakter, blir på den måten et slags enmannssymbol på den ambivalensen den tyske historien framkaller. Hvor lenge skal man straffes for fortidens synder, og går det an å beholde sin menneskelige dyd i et moralsk konkursbo som det som oppsto under ledelse av Hitler, Himmler og Goebbels?
Dette er et eksempel på særdeles vellykket historisk krim.