Sensasjonen "Alex", som kom på norsk i fjor sikret Pierre Lemaître internasjonal stjernestatus. Dermed ser forlaget sitt snitt til å utgi det som egentlig var den første romanen i serien om politimannen Camille Verhoeven. Denne boka, som har fått den norske tittelen "Irène", handler om spillet mellom etterforskeren og en ravende gal, men utspekulert morder som iscenesetter forbrytelser fra kjente og mindre kjente kriminalromaner.
Her ligger lagene med fiksjon tykt utenpå hverandre, med andre ord. En kriminalroman om en detektiv som etterforsker drap som er hentet fra andre kriminalromaner, og hvor det attpåtil viser seg at selve etterforskningen kan være tema for enda en roman, skrevet av morderen.
Denne lekne holdningen til sjangeren kjennetegnet også "Alex", som ble belønnet med en sekser da jeg anmeldte den i fjor. Årets roman, som ble gitt ut på fransk for hele ti år siden, er ikke like rystende bra. Lemaitre liker å pensle ut groteske voldsscener med innslag av seksuelle overgrep. I "Alex", som er skrevet av en modnere krimforfatter, lyktes han i å turnere det groteske og det komiske. I "Irène" går det litt mer over stokk og stein.
Når det er sagt, er ikke dette en dårlig krim. Absolutt ikke. Det er flott med krimforfattere som leker med sjangeren, og i Lemaitres tilfelle er det aldeles åpenbart at det er en svært "litterær" forfatter som står bak. Språket, i Christina Revolds oversettelse, er godt. Til dels svært godt.
Lemaitre har utgitt til sammen fem bøker i serien. La oss håpe at de tre siste kommer i norsk oversettelse uten store forsinkelser. "Alex" gjorde meg lysten på flere møter med Camille Verhoeven. "Irène" blir mer som en ventepølse.