En seriemorder herjer i Londons gater. Morderen dreper kaldt og hensynsløst – uten motiv. Men monsteret møter sin nemesis: "Sean Corrigan er ikke som andre drapsetterforskere. Han har en egen evne til å forstå ondskap". Forfatter Luke Delaney (ikke hans virkelige navn) viser til Corrigans triste barndom, som har gitt ham en slags superevne til å leve seg inn i drapsmennenes tanker.
Den mistenkte morderen beskrives slik: "Hellier er ond inn i sjelen. Det er rett og slett hans vesen. Du vet hvilken type beist jeg snakker om." Det er heller ikke måte på hvor veltrent monsteret er: "Han var muskuløs som en olympiadeltaker, bare slankere, tettere og mer markert". Ja, det finnes jo så mange slappfisker i OL – fiskeboller hele bunten. Morderen vet absolutt alt om politiets metoder. Han etterlater seg nesten ikke spor, og varierer drapsmetodene bare for å forvirre.
Jeg er ikke så glad i denne typen skurk, de virker så urealistiske. Hvis en person er så utrolig genial, hvordan er det mulig at han ikke finner en måte å vinne på, uten å slakte for fote?
Morderen henvender seg direkte til leseren – uten filter. Det føles skummelt og invaderende. Morderen går veldig i detalj på sine grusomme gjerninger. Jeg valgte faktisk å hoppe over noen av de verste avsnittene.
Siden gjerningsmannen forteller, vet vi lesere mer enn etterforskerne. Det blir noen få ganger kjedelig å vente på at politimennene skal ta oss igjen. Men ikke ofte. Delaney er flink til å skape spenning og uhygge – bare litt for melodramatisk og tung på labben.
Jeg vil kritisere forlaget for å oversette "Cold Killing" til "Uten nåde". Vet de ikke at sistnevnte er en av tidenes bestselgere i Norge? "Uten nåde" vil for alltid være den første boka om Morgan Kane.