Boxer tar gjerne loven i egne hender og er for så vidt en god type som Robert Wilson har utforsket i to bøker tidligere. Denne gangen blir vi bedre kjent med fortiden der faren forsvant under mystiske omstendigheter og etterlot barnet Boxer mer enn en liten tanke følelsesmessig skadeskutt.
Wilson har aldri greid å gjenta genistreken med "Et lite drap i Lisboa" for 16 år siden, men ser nå ut til å nøye seg med serie-krim og rutinert håndverk.
"Mennesketyvene" er tilsynelatende svært ambisiøs og har en veldig lovende åpning der seks barn til superrike utlendinger i London blir kidnappet på løpende bånd. En mystisk liga med ukjente, men langt mer omfattende motiver enn bare løsepenger står bak og kidnapper også heler-kjæresten til Boxers eks for sikkerhets skyld.
Men etter de første 100 sidene eller så med knirkefri action begynner det å butte imot for Wilson og "Mennesketyvene". Wilson er tilsynelatende ikke spesielt interessert i å vekke vår sympati for ofrene for bortføringen. Han lykkes heller ikke i det tilsynelatende prosjektet med å skildre de store forskjellene som har vokst fram i London etter finanskrisen. Der han fikk Portugal til å leve og puste, framstår dagens ekstrem-tilstander i den britiske hovedstaden nærmest som et postulat. Jeg føler aldri at London lever spesielt intenst her, og dersom du er lei av London er du som kjent lei av livet.
Persongalleriet er stort, men forunderlig lite engasjerende – på få unntak nær. Uten å røpe for mye av handlingen er Wilson best da skjebnen griper inn og stjeler en solid bit av livslykken som lå Boxer snublende nær. Her kjennes beskrivelsene mer autentiske enn i skildringer av etterretningstjenester på høygir og politi på lav-budsjett.
Alt ligger til rette for en oppfølger også her, men Boxer og hans familie-medlemmer kom oss tettere på livet og overraskelsene var flere i den langt strammere forgjengeren "Dere finner meg aldri".