Nærums gravalvorlige ansikt er fortsatt et savn hver fredag "Nytt på nytt" ruller over skjermen. Til gjengjeld kan vi glede oss over at multitalentet Nærum nå bruker kreftene på mer fornuftige ting enn tv – eller fjernsynet som både han, jeg og Nærums gammelmodige protagonist Kjell Nilsen ville ha vært troende til å kalle det.
Nærum traff gull med førsteboka om Nilsen der døde menn gikk på ski og lattersalvene drønnet mellom nedsnødde østlandsfjell utenfor mobildekning. Forfatteren selv lot seg avbilde med pipe og tweed-dress og var en aldeles skamløs Bernhard Borge-pastisj og -hyllest på alle måter.
Oppfølgeren "De dødes båt" var ikke like opplagt en humor-klassiker. Den manglet det klaustrofobiske elementet og litt av galskapen. Men var fortsatt en elegant lek med krim-sjangeren og herlig avveksling fra gravalvoret som ruger over nordisk noir der smilene er så mye sjeldnere enn sadistisk utpenslede seriemord.
"Voodoo på vestkanten" er bedre enn nummer to-boka om vår tafatte og timide helt og jeg-person, kriminalforfatter Kjell Nilsen. "Voodoo..." fungerer som knakende festlig underholdning med presise og satiriske observasjoner av vår tid og har samtidig et krim-plott som fungerer på flere plan. Uten å røpe for mye så spiller også verdens sertifisert beste teaterstykke en sentral rolle (pling!) i oppklaringen.
Nilsen selv er i rivende utvikling – eller det er kanskje å strekke det litt langt. Han er i alle fall i utvikling, men spiller ellers langt på vei igjen rollen som Watson til den geniale privatdetektiven Oberon Quist. Eller snarere som en lett imbesil Bertie Wooster til Jeeves, for P.G. Wodehouse er også en naturlig referanse i Nærums landskap.
Fest setebeltet og bli med på en reise som omhandler kaffe-imperiet Gram, utbytting av fattige på Haiti, en inngjerdet rikmannskoloni i Holmenkollen og naturligvis mistanken om voodoo, levende døde og gleden ved godt teater.