Trilogien "Cash", "Aldri fucke opp" og "Livet deluxe", samt "VIP–rommet" var mer fartsfylte enn denne. "Sthlm delete" er også meget bra, men den bommer på spenningskurven.
Vi møter igjen Emelie og Teddy, det umake paret fra "VIP–rommet". En vekter finner et lik i et hus på Värmdö: Et menneske har blitt massakrert til det ugjenkjennelige. En ung mann blir funnet hardt skadd i nærheten av åstedet, og han blir mistenkt for drapet. Emelie Jansson påtar seg å være hans forsvarer, til tross for at sjefen hennes sier nei.
Sporene leder til Mats Emanuelsson, mannen som Teddy kidnappet for lenge siden. Mens Emelie nøster i saken, må Teddy se sin egen fortid i hvitøyet.
Det beste med bøkene til Jens Lapidus er at personene er så menneskelige, og ikke så høye i hatten. Eks–gangsteren Teddy fører en litt grå tilværelse, og har ikke hatt sex på mange år. Nevøen hans Nikola ønsker å framstå som en fryktløs forbryter, men er egentlig veldig engstelig. Emelie jobber alt for mye, men er drivende dyktig i jobben sin, og vil heller hjelpe folk enn å skaffe rikinger enda mer penger.
Jens Lapidus bruker ofte kolon som kunstnerisk virkemiddel: "Gamlingen: tydeligvis sytten ganger mer streetsmart enn han så ut til å være". Det gir en kul rytme i språket. En hører den svenske sjargongen gjennom den norske oversettelsen.
Det er mye bra i denne boka. Men det blir litt for mange handlingstråder og for mange sider tekst. Språket og personene er fremdeles på topp. Men Lapidus bygger for seint opp. Den skikkelige spenningen starter ikke før halvveis, rundt side 200. Da går Teddy til krig mot sin gamle mafiaboss – og lar seg ikke stoppe av noe.
Jeg anbefaler likevel å lese de andre bøkene til Jens Lapidus, før en gyver løs på denne.