I løpet av de siste årene har det kommet ut en rekke krimromaner med en såkalt "upålitelig forteller", altså en fortellerstemme som ikke er til å stole på. For en sak har jo alltid flere sider. Peter Swansons debutroman, som på engelsk har navnet "The kind worth killing", er en slik roman. Standarden i denne sjangeren (i nyere tid) ble satt av Gillian Flynn med "Flink pike", eller "Gone Girl", hvor en forsvinningssak blir fortalt fra to diametralt forskjellige perspektiver.
I Swansons bok, som starter med at to ukjente møtes helt tilfeldig og begynner å planlegge drapet på ektefellen til den ene av dem, møter vi et utvalg moralsk skakkjørte personer, og perspektivet flytter seg mellom dem. Dette skaper spenning i seg selv, fordi man etter hvert skjønner at fortellerne ikke snakker sant eller har skjønt hvordan det hele henger sammen. I alle fall ikke hele tiden.
Hovedpersonen Lily er en psykopat hentet rett fra klisje-depotet. Tross denne svakheten er hun både fascinerende og merkelig sympatisk. I likhet med selve erke-psykopaten Hannibal "the cannibal" Lechter foretrekker hun nemlig å kverke dem som etter hennes mening fortjener det.
De tre andre fortellerne er også moralsk ute å kjøre, men Swanson gir akkurat nok innsikt i bakgrunnen deres til at det vekkes en viss sympati også for dem.
Boken er intelligent, med bråe kast i plottet som holder leseren på tå hev. Dette er en krim de fleste entusiaster vil lese i ett strekk, gjerne ut i de små timer. Og i aller siste avsnitt kommer den aller siste vendingen, som faktisk er såpass fiks at selveste Roald Dahl hadde vært fornøyd.