Det ville vært lett å slakte denne boka. Sylvelin Vatles første krimroman, "Den 13. engelen", er nemlig en gammeldags konstruksjon med en avslutning som byr på så mange sentrale opplysninger som plutselig bare dukker opp, at troverdigheten forsvinner.
Men det går også an å like denne boka, nettopp fordi den insisterer på at det fortsatt finnes liv i den klassiske krimgåten der handlingen legges til isolerte steder og familiens skjulte hemmeligheter står i kø på bokens siste sider. Hvis du liker nostalgisk krimunderholdning, og hvis du aksepterer at denne underholdningen gjerne kan være på tre armlengders avstand fra den realismen andre jager etter, er "Den 13. engelen" en liten godbit.
Her dreier det seg om presten Peter Winston som søker seg til en utkantmenighet der faren tjente for en god generasjon siden. Ute i havgapet blir han hentet til en øde gård der en kvinne ligger for døden — hennes siste ord er selvsagt "Drap!". I mellomtiden er selvsagt veien stengt av ras, uværet tvinger selvsagt gårdsfolket til å holde seg i nærheten, og det hele skjer selvsagt før mobiltelefonens tidsalder. Vi er altså inne i en historie der alle personene er tvunget til å være sammen, mot sin vilje, og med en morder gående løs. Uhæææh!
Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en sjangerlek fra Vatle sin side, ikke et forsøk på å skrive seg inn i den psykologiske eller sosialrealistiske nåtidskrimmen. Her er det velkjente ingredienser fra klassisk gåtekrim, og vi er millimeter borte fra Knut Nærums parodiske univers (se annen omtale). Men i motsetning til Nærum kaster Vatle seg inn i sjangeren uten humor som sikkerhetsnett - og det funker. I alle fall for lesere som tidvis lengter tilbake til den ukompliserte og nostalgiske forbryterjakten.