Hva er den feigeste snarveien til vondt-i-magen-opplevelsen hos leseren?
Forbrytelser som rammer barn.
Hva er den kjipeste løsningen på krimgåter?
Den du avslører midtveis i handlingen.
Der fikk dere to grunner for å ikke bruke altfor mye tid og penger på "Lycke", den første romanen fra Mikaela Bley som utropes til Sveriges nye krimdronning. Der østpå begynner det virkelig å bli trangt på tronen, og det er kanskje på tide å bli krim-republikaner — få dem bort, alle sammen!
Mikaela Bley fortjener i alle fall ikke tittelen, for hennes første forsøk er klisjepreget, lettvint og uten noen overraskelser. Det hele handler om et fraskilt par som har anstrengt forhold til hverandre, noe som selvsagt ikke blir bedre når deres felles datter Lycke forsvinner.
Derfra og ut er fortellingen akkurat som du antar den skal være: De to foreldrene har begge dårlig samvittighet, den nye partneren er ikke så glad i stedatteren som hun burde være, barnevakten derimot kjenner på den ensomme jentas store smerte, politiet er ikke veldig interessert i å bruke masse tid og krefter på en jentunge de tror har stukket av, en journalist blir nysgjerrig og setter himmel og jord i bevegelse, sjefene hennes er lite begeistret, og sannelig har ikke reporteren en problematisk fortid som gjør at nettopp denne saken tvinger henne videre - og inn i flere oppfølgerbøker om den ambisiøse og ustoppelige heltinnen som jakter sannhet.
Puh...
Ja, akkurat sånn.
Akkurat så enkel.
Akkurat så klisjépreget.
Akkurat så forutsigbar.
Og akkurat så lett å løse at du finner morderen, for det dreier seg altså om et mord, omtrent midtveis.