Dette er lettlest svensk skjærgårds-krim med personene vi er blitt godt kjent med fra tidligere bøker og tv-serien.
Men Sten drøvtygger hovedpersonene uten at de berører oss et sted. Politimannen Thomas Andreasson for eksempel. Nå er det snart 20 år siden han begynte i politiet og han sliter med å stå opp om morgenen og være like entusiastisk – eventuelt nidkjær – som i tidligere bøker.
Sten forteller dette som den rene motsatsen av "show them, don't tell it". Vi skal tilsynelatende lure gjennom hele boka på om vår kjære helt hopper av politiyrket, men dessverre bryr det oss fint lite. Mot slutten er det rett før jeg bare håper at han virkelig tar en godt betalt jobb i det private næringslivet og kommer seg ut av politiet for godt. Dernest at Sten prøver noe annet enn bøker fra Sandhamn-miljøet.
Glimt av humor er det i beskrivelsen fra politihverdagen herjet av New Public Management, byråkrati og skjemavelde. Men for det meste går alt på autopilot. Selve krimgåten er veldig enkel å gjennomskue, mens risikokapitalisten Carsten Jonsson som burde drive handlingen framover framstår som rene parodien.
Klisjé stables oppå klisjé i et flatt språk der selvfølgeligheter står i kø til jeg ikke vet helt om jeg skal trekke på smilebåndet. Ikke en skikkelig overraskende vending er nesten godt gjort på så mange sider.
Nok en gang er det Andreasson og barndomsvenninnen Nora Linde som er hovedpersoner. Linde ferierer i den svenske skjærgården med ny samboer og deres felles datter. Til Sandhamn denne sommeren kommer også omtalte Jonsson. Han har brukt et usannsynlig antall millioner på å bygge en stor og prangende villa på øyas tilnærmet beste strandtomt. Det er det mange som misliker, og jeg røper ingen hemmelighet ved å avsløre at flere kommer til å dø før boka heldigvis er slutt.