Krimnovellen er en vanskelig øvelse. På få sider skal du etablere et lite persongalleri, du skal skape en situasjon, du skal innføre en gåte, og du skal servere en overraskende løsning.
Jan-Erik Vik er ute med "En god natts søvn", hans fjerde novellesamling, men den første som bare består av historier om forbrytelser. Han skriver seg forsøksvis inn i Roald Dahl-tradisjonen der alt hviler på den store overraskelsen mot slutten — en tradisjon som virkelig krever finslepen bruk av virkemidler. Ingenting er jo så slapt som varslede sjokk som aldri åpenbarer seg.
Nettopp der havner Vik altfor ofte. Gang på gang, i novelle etter novelle, lyser løsningen mot leseren før vi er kommet midtveis. Vi skjønner faktisk at pengene som plutselig dukker opp, stammer fra den gjerrige faren. Vi forstår at den hemmelighetsfulle malermillionæren ikke maler bildene sine selv. Og vi avslører selvsagt de tilsynelatende hjelpeløse gamlingene som kyniske drapsmenn lenge før forfatteren ønsker det.
Brutalt sagt: Det er ingen grep som løfter dette over standard ukebladnoveller - strukturen er enkel (kronologisk), personene overflatiske, og språket flatt. Les dette som et eksempel, fra novellen "Hytteturen": "Fire uker etter hytteturen satt Camilla og Robert på flyet nedover mot Thailand. Billetten var betalt, og de så frem til en deilig ferie i paradis. Ferien ble like perfekt som de hadde drømt om." Ingen språklig lek, ingen skildringer som gir oss opplevelse av at turen faktisk var vellykket, ingenting som griper eller lokker eller morer oss. Bare noen grå setninger som gjenforteller uten temperatur, uten trykk, uten personlighet.
Skal du bruke påsken på krimnoveller som river litt, skal du heller finne fram Roald Dahls mesterlige tekster.