Forfatteren av denne krimromanen har 12 års erfaring som politi før hun bestemte seg for å satse på skrivingen. Clare Mackintosh har gitt seg selv en hard oppgave med sin neste bok, for denne debuten skal det godt gjøres å overgå.
Jeg skal ikke røpe mye av handlingen her, for de overraskende vendingene er noe jeg unner enhver leser å bli like slått av som jeg selv ble. Men dette er en fortelling om tap og svik og redsel, men også om styrke og mot og kjærlighetens potensial. Og boka er en godt fortalt politikrim samtidig som den er et intenst psykologisk drama.
Boka starter med at en fem år gammel gutt blir påkjørt og drept. Bilføreren stikker av. Etterdønningene av denne tragedien, på den ene siden politiets jakt på en ukjent gjerningsperson, på den annen side flukten fra en uutholdelig situasjon og minnene om hendelser i fortiden. Mackintosh har i intervjuer fortalt at dette elementet i boka bygger på en virkelig hendelse som skjedde da hun var nyutdannet politibetjent.
Hovedpersonene Jenna og Ray tegnes med så mye empati og detaljrikdom at man virkelig kjenner sympati for dem, på godt og vondt. Boka inneholder også skildringer av familievold som er så hjerteskjærende at de vil bli sittende i lenge etter at boka er lukket for siste gang. Mackintosh evner å skildre det grusomme i et nøkternt språk som forsterker inntrykkene snarere enn å dempe dem. Less is more.
Enkelte elementer i boka gjør at det er naturlig å sammenlikne den med Paula Hawkins' braksuksess fra i fjor, Piken på Toget . Den upålitelige fortelleren, som dette litterære grepet kalles, er uhyre effektivt. Denne boka skal du lese hvis du er interessert i god krim.