Den første – «Zack» – minte meg om en dårlig Arnold-film, på dybde med de dårligste voldsvideoene fra 1980-tallet. Men nå begynner jeg å bli glad i Zack, denne moderne Herkules–figuren, som bruker så masse narkotika.
En kidnapper er på ferde i Stockholm. Han sender en film med en skrekkslagen gutt innesperret i et bur. Kidnapperen beveger seg i bakgrunnen som en mørk løve, under en klokke som tikker mot null. Løven vil drepe gutten når klokken er slagen. Samtidig oppdager politiet et miljø som spiller russisk rulett. Zack setter selv revolveren mot tinningen – barnslig og uansvarlig som han er.
Forfatterne har lagt seg på en litt drømmende stil. Handlingen er slett ikke realistisk, men troverdig slik et eventyr føles sant. Det er en grunn til at disse fortellingene har levd i tusen år – eventyr fungerer.
Herkules' første storverk var å drepe monsterløven fra Nemea, ved å kjøre armen ned halsen på den. Siden brukte Herkules løveskinnet som rustning. Mye av dette finner vi igjen i "Leon". Men det er også andre urealistiske, men fascinerende detaljer. For eksempel den blinde sannsigerpolitimannen Rudolf Gräns.
Forfatterne nekter seg ingenting. Vi får en referanse til Mr. Myagi fra "Karate Kid" uten at det er ironisk ment. Den 67 år gamle sensei Hiro banker lett Zack (28), uten å svette.
I forrige bok gjorde Zack tabben å dra alene mot skurkene gang på gang. Men at den fornuftige familiefaren Niklas gjør det samme i "Leon" er litt teit. Vi blir godt kjent med både Niklas og flere av kollegene, som lesbiske Deniz. Forfatterne er meget gode til å karakterisere personene på få setninger.
"Leon" er pompøs, den er Harry, men tøff allikevel. Først og fremst er den en bok helt uten dødpunkter. Jeg gleder meg allerede til neste kapittel i sagaen om den svenske kjempen.