Patti Smith tok verden med storm med "Just kids" i 2010, en unik og nydelig memoarbok i både form og innhold. Den sensasjonelle historien om hennes forhold til fotografen Robert Mapplethorpe og den kronglete veien til berømmelse bidro sterkt til å befeste Smith som legende og punkens gudmor.
I "M Train" har Smith beholdt sitt rike, presise språk. Men den lett naivistiske grunntonen fra debuten er erstattet av en slags intellektuell nummenhet. Uten klar struktur reiser Patti Smith i nåtid fra kafé til kafé og en endeløs rekke kaffekopper, og gir stemme til en lettere resignert rock-pensjonist. Med noen innlagte anekdoter fra barndom og voksenliv.
Memoarboken "M Train" er så poengløs at den bare kunne vært skrevet av en kjendis. Memoarforfatterrollen har tydelig gikk mersmak. Men gjennom valget å dvele ved det hverdagslige som kaffedrikking, katter og beundring for andre kunstnere og kjentfolk, og samtidig hoppe bukk over familien, nære vennskapsrelasjoner og musikken, er det som om Smith insisterer på at hun er et helt vanlig, hverdagslig menneske. Det blir farlig nær pretensiøst og kalkulert, for det er hun jo ikke. Det gjør dessuten store deler av teksten kjedelig repetitiv, og gir en følelse av tomhet som heller ikke stemmer med det indre interesselivet hun beskriver.
For oppdagelsen av Smiths nerdete evne til å la seg besnære og besette av detaljer, det være seg som tv-krim, rutine, romaner og forfattere, Alfred Wegener, kafeer, samt fotografering av ting med historie, er svært så fascinerende. Og når hun endelig slipper til sine innerste følelser rundt savnet av sin avdøde ektemann 20 år etter hans død, gir kontrasten til nummenheten en rørende effekt. Som om hele poenget med boka var akkurat dette øyeblikket.
Vakkert gjort. Men for lite. Og for sent.
Les også: