Bjørn Arild Ersland (1965) har utgitt en stabel med barne-, og ungdoms— og fagbøker, oftest to-tre i året, siden han debuterte i 1999. «Store hendelser i liten skala» er den første romanen for et voksent publikum. Tittelen er overtydelig, og et høvelig uttrykk for den 62-årige jeg-fortelleren Arne Sjølingstads selvbevisste egenbilde, som – det er også mer enn tydelig; sant å si er det romanens rørende force – nok dessverre er svært forskjellig fra andres opplevelse av ham.
Hvis karriere er rette ordet, har Sjølingstad hatt sin lite oppsiktsvekkende yrkeskarriere på fylkesbiblioteket, og den selvfortalte historien hans begynner den dagen da han høyst motvillig og nærmest til sin forbauselse blir takket ut av jobben med godord og avtalefestet pensjon, samt urealistiske fantasier om at han med sine tretti års erfaring som «regional utviklingsaktør» (intet mindre) tror han kan komme tilbake med uinviterte, selvgjorte prosjekter til ordets, kommunikasjonens og litteraturens fremme.
Nå oppholder ikke den selvbevisste Arne seg i det pompøse hjørnet med andre til stede. Han holder bare på med sine statistikker og små brosjyrer og er aldeles ualminnelig alminnelig, en av dem som står i fare for ikke å bli sett der vi stadig støter på hverandre på gate og i speil, der han putler med sitt mens han gnieraktig vokter sitt revir.
Nå er enden nær, på jobben, på forholdet til kone og datter, familien, på hele det heller begivenhetsløse livet, som med et lån fra det sju ganger gjentatte refrenget på danske Sven Møller Kristensens ikoniske «Sangen om Larsen» kunne oppsummeres med ordene: «Det sku’ vær’ så godt og så’ det faktisk skidt.»
I enkle setningskonstruksjoner, i en naivt enkel og samtidig omstendelig stil, lar Bjørn Arild Ersland den patetiske, innkapslete byråkraten Arne Sjølingstad selvavslørende fortelle sitt liv. Det er inkjevetta for andre, men det eneste han har å se tilbake på. Det tar rørende fatt i sin leser, i god tid før kjedsomheten setter inn. Dét er godt gjort.