Den japanske poeten Takashi Hiraide (f. 1950) er professor i poetikk og kunstteori, og har utgitt flere prisbelønte bøker. I "Katten", fint oversatt av Ika Kaminka, er poeten Hiraide utvilsomt tilstede.
Et barnløst par i trettiårene leier et lite hus i utkanten av Tokyo. De er begge forfattere. Hun er fast frilanser i et forlag, han har sagt opp jobben som forlagsredaktør. Deres økonomiske horisont strekker seg halvannet år fram i tid. De to fremstår som avmålte og kjølige overfor hverandre, og snakker knapt sammen.
Men en dag står det en katt på kjøkkenet som endrer tilværelsen. Gleden kommer inn i hverdagen igjen, de blir med ett oppmerksomme på omgivelsene. De begynner å snakke sammen og legger fremtidsplaner, og nesten umerkelig tilfører poeten Hiraide også språket en større varme.
Handlingen løper kronologisk, måned for måned, gjennom skiftende årstider. Men innimellom dukker også professoren Hiraide opp med mer akademiske refleksjoner over f.eks. Leonardo og Machiavelli. Nå og da trekkes verden utenfor inn i en setning eller to, om at det rådet en stemning av selvbeherskelse i hele landet. Ellers går livet sin gang, så å si, mens de stillferdig pusler med sitt, knopper skyter, blomster springer ut og katten bringer dem stadig nærmere hverandre.
Da katten dør midtveis i romanen, opplever paret en sorg som er like gjennomgripende som om de skulle ha mistet et barn. Kona slutter å spise, han hengir seg til trigonometriske problemer. De legger ned blomster på kattens grav og holder minnestund over den, som var den et kjært familiemedlem. Men slik gleden over katten brakte dem nærmere hverandre, bringes de også nærmere hverandre i sorgen over å ha mistet den. Da markedet kollapser tidlig i nittiårene og de må forlate huset de bor i, flytter de inn i en leilighet og omgir seg med nye katter. Romanen preges av en langsom og vakker prosa, en nær sagt vårlig rytme og stemningsfull stillhet, som vel må sies å være nokså uvanlig for tiden vi lever i.