Mellom Island, Grønland og Jan Mayen ligger havområdet Vestisen, som i vinterhalvåret er et islagt ynglested for bl.a. grønlandssel og klappmyss, og slik tiltrekker seg mange fangstmenn. Hit sender Tor Even Svanes (f. 1978) den nyutdannede veterinæren Mari på hennes første inspektøroppdrag for Fiskeridirektoratet.
Tankene går uvegerlig til selfangstinspektøren Odd Lindberg, som i åttiårene hisset på seg både selfangerne og myndighetene etter å ha satt søkelyset på norske selfangstmetoder. Noen dans på isroser blir det ikke for Mari heller. Hun er eneste kvinne om bord i M/S Kvalfjord, og må finne seg i fiendtlighet og motstand fra første stund. Besetningen består ellers av hardføre fangstmenn og jegere, skyttere, flåere og krøkere, som skyter sel med automatvåpen og etterpå gjør kort prosess med hakapik og batong, som ”et slags opprørspoliti i oljehyre” (s. 77).
Med en viss godvilje kan da også boken leses som en analogi. Blodbadet og slakten, og de mange storøyde, sønderskutte selungene med innvollene ute, er skildret uten omsvøp og utpenslet inntil det motbydelige.
Viktigere er imidlertid den gjennomført truende stemningen og klaustrofobiske uhyggefølelsen som Svanes tidlig etablerer mellom Mari og mannskapet. Gjennom korte, episodiske avsnitt og i et effektivt, tidvis gjerrig og nedtonet språk, avdekkes den subtile maskuline sjåvinismen, eksplisitte respektløsheten og de underliggende truslene. Mari blir mentalt herjet med. Gradvis fortrenges hennes følelse av embetsplikt, og erstattes med frykt og avmakt.
Svanes låner virkemidler fra spenningslitteraturen, og skaper slik et intenst og fortettet psykologisk fangstskutekammerspill, der hva som helst kan skje når som helst. ”Til Vestisen” er en konsekvent gjennomført, kompromissløs og urovekkende roman. Men nåtidsrammen, som likner et rettslig avhør eller en debrifing, tyder på at toktet får et etterspill, og godt er det. Aggressive mutte menn med våpen og blodtørst er ikke det beste selskap i et lukket rom.