En ny Irving-roman imøteses med forventning av mange. Denne gangen er hovedpersonen den aldrende meksikansk-amerikanske forfatteren Juan Diego, som nærmest legemliggjør den amerikanske drømmen. Romanen veksler mellom en reise den feirede forfatteren foretar i nåtid og tilbakeblikk på hans oppvekst i bunnløs fattigdom i den meksikanske provinsen Oaxaca. Den skildrer Juan Diegos lesehistorie som barn og utviklingen hans som forfatter, og lesingen og skrivingen representerer en vei ut av fattigdommen, mentalt så vel som konkret. Irving er ikke redd for å underholde, og han presenterer et fargerikt persongalleri, med jesuittbrødre, prostituerte og sirkusmennesker, samt en mor og datter med en nesten altoppslukende innflytelse og tilstedeværelse i den voksne Juan Diegos liv.
Denne trangen til å få alt med, gjør romanen vanskelig å få grep om. Den ønsker å skildre den meksikansk-amerikanske erfaringen, men gjør det gjennom en form for magisk realisme der resultatet blir en betraktende og utvendig fortelling. Det er tilsynelatende klare paralleller mellom Irving og Juan Diego, og mest interessant er romanen når den behandler forfatterrollen, romansjangeren og det litterære apparatet. Juan Diego vet at den dagen kvinnene slutter å lese, dør romanen, og boken blir en påminning om fiksjonens betydning for de som trenger en flukt eller et alternativ, men som kanskje aldri kan reise fysisk. De som definerer verden, behøver ikke å flykte fra virkeligheten, ettersom drømmene deres kan oppfylles der.
Irving kommer med tydelige stikk til den biografiske vendingen i romanen, og han formulerer en slags protest mot kritikere som skal definere hva det skal være lov til å skrive om. Men diskusjonen rundt Juan Diegos meksikansk-amerikanske erfaring og hans autentisitets-tvang oppleves som perifer og uvesentlig, mens det som fremstår som levd, og der vi opplever at noe står på spill, paradoksalt nok er nettopp de delene av romanen som vi må anta står Irvings eget liv nærmest.