Hva i alle dager gjør man når en forfulgt, fortvilet og sorgtynget sigøynerfamilie en morgen har slått opp telt i hagen? Man kan selvsagt påberope seg friluftsloven § 9 og henvise dem til utmark, men for hovedpersonen Sven i Eirik Ingebrigtsens (f. 1975) roman "Spikrar frå fallande plankar", ligger det fjernt å jage dem bort.
Sven har parkert filosofistudiene, tatt seg jobb i nærbutikken og flyttet inn i besteforeldrenes hus sammen med sin pleietrengende søster Bett, som han på foreldrenes anmodning har påtatt seg omsorgen for. Når han oppdager teltleiren, nærmer han seg den med skepsis og engstelse, men mottas som en venn av Ilie, som nylig har mistet en bror og niese, myrdet av nynazister i Ungarn. Politiet forklarte de små sårene etter haglskudd på kroppene deres med "spikrar frå fallande plankar".
Etter hvert kommer Sven tett innpå sigøynerfamiliens sorg og fortvilelse, som også får betydning for hvordan han vurderer sin egen situasjon. Bett derimot er langt fra begeistret: "Kom dere til helvete ut av hagen vår!"
Både huset og hagen har tilhørt Svens familie i generasjoner. Med et slikt utgangspunkt gis leseren stort tolkningsrom. På vesaask vis inviterer forfatteren til å lese større sammenhenger inn i Svens tross alt små og høyst lokale utfordringer. Men når Sven velger å hjelpe dem, får dette konsekvenser både for Bett og for deres foreldre, som må ta et større ansvar for datteren.
Ingebrigtsen har skrevet en høyaktuell eksistensfilosofisk roman som i et sobert språk drøfter den hatske fremmedfrykten, det stivbeinte byråkratiet, det rigide regelverket og de motvillige tjenestemennene, men fremfor alt om enkeltmenneskets valg, ansvar og atferd i møte med medmennesker i nød og krise. Romanen griper direkte inn i dagens flyktningsituasjon og den problematiske polariseringen mellom "oss og dem". Det er kanskje også romanens største svakhet; den likner tidvis et debattinnlegg. Viktigere er det imidlertid at den tvinger leseren til å reflektere over disse tingene.